Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Kommunene er viktige brikker i klimaarbeidet

Kommunene har store muligheter til å bidra med utslippskutt, men holder det ikke bare med satsing på elsykler og solceller. Sterkere lut må til.

Det kreves både menneskelige og finansielle ressurser for å få til en offensiv kommunal klimapolitikk.

Sakte, men sikkert siger klimaalvoret inn over oss, og aktører på alle nivåer har satt seg ambisiøse mål for å bidra til å redusere klimagassutslippene. Men det er lett å bli mismodig med tanke på statens mål om at vi skal greie å redusere utslippet vårt av klimagasser fra 9–10 tonn per innbygger per år i dag til 1–2 tonn per innbygger i 2050.

Det er ingen enkel oppgave, og vil kreve at vi alle bidrar til samfunnsomstillingen som ligger foran oss. Det er likevel flere lysglimt, og ett av dem er de mulighetene som ligger hos kommunene til å bidra til klimaomstillingen og staten for å muliggjøre den.

Kommunene er viktige både fordi de er nærmere folk og næringsliv enn statlig og regionalt nivå, og fordi de har betydningsfulle virkemidler for å redusere utslipp.

For å ta det første først: Kommuner kan aktivt involvere befolkningen gjennom blant annet sin rolle som skoleeier, arealforvalter og i sine kommunale tjenester. Mange kommuner og fylkeskommuner jobber aktivt for å involvere befolkningen i klimaomstilling.

Et eksempel er Trøndelag fylkeskommune, som har invitert barn og unge til å delta i et klimaverksted for å finne tiltak og gi råd om fylkets klimaarbeid.

Et annet eksempel er MatVinn-prosjektet som er et samarbeid mellom Oppland fylkeskommune, Gran, Lunner, Jevnaker, Lillehammer, Asker, Gjøvik, Østre Toten, Ducky og Framtiden i Våre Hender. Her har innbyggere fått testet ut ulike strategier for å kaste mindre mat og funnet ut hva som passer best å gjøre for deres familie.

Ovenfor det lokale næringslivet kan kommuner ta en aktiv rolle som en slags katalysator for å tilrettelegge for grønnere næringer basert på sirkulærøkonomiske prinsipper, for eksempel gjennom satsing på trebaserte næringer eller renovasjon. Mange kommuner, som for eksempel Oslo, Gjøvik og Overhalla, satser sterkt på å bidra til en slik utvikling i sin kommune.

De mer formelle virkemidlene som kommunene har til rådighet, kan og bør også tas i bruk. Med en stor omstillingsutfordring holder det ikke bare med satsing på elsykler og solceller, sterkere lut må til.

I sin verktøykasse har kommunene flere virkemidler, som parkeringsrestriksjoner, norm for antall parkeringsplasser per boenhet og reguleringer i arealplanene.

Noen kommuner har for eksempel tatt ut områder avsatt til boligformål fra sine arealplaner for å bidra til mer konsentrert og kollektivvennlig utbygging. Arendal er et slikt eksempel. De har valgt å ta ut 18 eksisterende områder avsatt til boligformål i sin arealplan for å satse på eksisterende tettstedsstruktur i videre utbygging. Ikke lett, men nødvendig, skal vi nå ambisjonen om at flere skal kunne sykle og gå til sine daglige gjøremål.

Andre kommuner har valgt å redusere normen for antall parkeringsplasser som er nødvendig per boenhet. I prosjektet Vindmøllebakken i Stavanger skal for eksempel 40 boenheter dele på sju parkeringsplasser.

Noen vil likevel innvende at restriktive virkemidler som parkeringsrestriksjoner bare er naturlig å bruke i byer og sentrale områder, og det er selvfølgelig et poeng, siden områder med mer spredt bosetting er mer avhengig av bilen.

Likevel – en aktiv og offensiv holdning til stedsutvikling er også tema for mindre steder. Ringsaker og Hurdal er eksempler på forholdsvis små kommuner som satser aktivt på utvikling av kommunesenteret.

Og så handler det selvsagt også om tilrettelegging. Stad kommune har for eksempel elsykler til utlån i kommunesenteret og ønsker å tilrettelegge for at fritidsaktiviteter for barn kan organiseres med minst mulig bilkjøring. Dersom aktiviteter legges rett etter skoletid med dertil påfølgende organisert hjemkjøring av barn, vil dette redusere klimagassutslipp og samtidig være velkomment for foreldre som ellers må bruke tid og ressurser på kjøring til og fra fritidsaktiviteter.

Det kreves imidlertid både menneskelige og finansielle ressurser for å få til en offensiv kommunal klimapolitikk. Her har den regionale og statlige støtten vært varierende over tid og bidratt til at kommunalt klimaarbeid har vært preget av ad hoc-satsinger. Støtteordninger og nettverk har vært kortvarige – for eksempel statlige støtteordninger til klimaplaner og -tiltak på begynnelsen av 2000-tallet – og dermed ikke gitt grunnlag for kontinuitet i klimaarbeidet for mange kommuner.

Kommunenes rolle i klimapolitikken har heller ikke vært klart definert før vi fikk Statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i 2009 (revidert i 2018), hvor det slås fast at det er et mål at kommunene og fylkeskommunene skal prioritere arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp.

Med etablering av Klimasats i 2016 – et statlig program for støtte til kommunale klimatiltak administrert av Miljødirektoratet – har det kommet på plass en mer langsiktig støtteordning til kommunenes arbeid på området. Klimasats har muliggjort en lang rekke lokale klimatiltak, og de fleste norske kommuner har nå søkt dette programmet om støtte.

Med den erfaringen og kunnskapen som finnes om kommunalt klimaarbeid, er det viktige at slike støtteordninger finnes, og at de har en langsiktig horisont for å få til et sterkere engasjement og en kommunal satsing på lokalt klimaarbeid. Her må staten ta et ansvar.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.