Det er store mangler i kunnskapen om ulike naturfarer, skriver Dominik Lang og Hege Hodnesdal. Bildet viser en høyspentmast i Ballangen som ble tatt av snøskred i 2019.

Det er store mangler i kunnskapen om ulike naturfarer, skriver Dominik Lang og Hege Hodnesdal. Bildet viser en høyspentmast i Ballangen som ble tatt av snøskred i 2019.

Foto: Jørgen Braastad, VG
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Forebygging av naturfarer må prioriteres

Skal vi forebygge naturfarer, kan vi ikke å spare oss til fant. 1 krone investert i forebygging, kan gi inntil 6 kroner i sparte samfunnskostnader.

Norge er et land der vi må forholde oss til mange naturfarer. Med et våtere og villere klima øker også risikoen knyttet til naturfarer, som snøskred, fjellskred og kvikkleireskred, flom og overvann, stormflo, havnivåstigning og flodbølger – der sistnevnte ofte er forårsaket av fjellskred.

Norske kommuner har en nøkkelrolle for å holde faren for naturfarer på et akseptabelt nivå.

Vil det finnes midler til å gjennomføre nødvendige tiltak?

På oppdrag fra Finans Norge har Menon Economics og NGI – Norges Geotekniske Institutt sett på den samfunnsøkonomiske verdien av å forebygge mot klimaendringer. Eksempler viser at forebygging er lønnsomt: For hver krone som investeres i å redusere flom- eller skredskader, kan en spare mellom 4 og 6 kroner. Da er kun redusert skade på bygninger og infrastruktur, tap av liv og helse prissatt, og ikke kostnaden det er å leve med utrygghet.

Både Riksrevisjonens rapport om klimatilpasning og Gjerdrumutvalgets offentlige utredning etter skredet i desember 2020 peker på behovet for å forebygge klima- og naturrelaterte hendelser. Gjerdrumutvalget slår fast at risikoen knyttet til leirskred i Norge er uakseptabelt høy, og at retningen for det videre arbeidet med å redusere kvikkleirerisiko bør være en nullvisjon for tap av menneskeliv.

Over 70 aktører har gitt innspill til Gjerdrumutvalgets offentlige utredning. Samlet gir ekspertutvalgets anbefalinger og høringsrunden et solid fundament når rammene for det videre arbeidet for å hindre kvikkleireskred skal utformes og settes ut i live.

Men vil det finnes midler til å gjennomføre tiltakene som er nødvendige? Og hva med de øvrige naturfarene? Bør det defineres et politisk ambisjonsnivå også for disse, slik at vi kan sikre en helhetlig tilnærming?

En grunnleggende forutsetning for å kunne hindre og prioritere mellom ulike naturfarer er tilstrekkelig kunnskap om risikobildet. Her er det i dag store mangler. Gjerdrumutvalget anbefalte derfor å øke bevilgningen til å sikre eksisterende bebyggelse mot naturfarer til 1,5 milliarder kroner årlig.

I regjeringens budsjettforslag er imidlertid bevilgningene til forebyggende tiltak mot flom og skred uendret, og utgjør under én tredel av Gjerdrumutvalgets anbefaling. En slik status quo-prioritering betyr for eksempel at det vil ta 120 år å kartlegge alle landarealer som kan ha kvikkleireforekomster. Vi mangler blant annet kart og metode for erosjonsfare i bratte, masseførende elver og en storsatsing for å utvikle digitale løsninger. Det er også behov for bedre samfunnsøkonomiske analyser om direkte og indirekte kostnader, som folks opplevelse av utrygghet.

Med strammere budsjetter trengs kunnskap som gjør at vi kan ta de viktige avveiningene mellom hvilken fare vi kan og bør sikre oss mot, og hva vi kan leve med av risiko. Statlige og private aktører må derfor gå sammen for å få fortgang i arbeidet, sikre tilstrekkelig tverrfaglig samarbeid og identifisere de mest lønnsomme tiltakene.

For å redusere risiko er det avgjørende at aktører som grunneiere, kommuner og veimyndigheter, er klar over og forstår eget ansvar, noe Gjerdrumutvalget pekte på i sin offentlige utredning, På trygg grunn.

Utvalget foreslår blant annet en naturskadesikringslov med krav om at kommunen skal utrede fare for naturskade. Det vil i prinsippet åpne for mulige krav om å utrede alle eiendommer innen aktsomhetsområder for naturfare, med mindre disse allerede er utredet ved utbygging eller tidligere kartlegging.

Vil kommunene ha økonomiske midler og bestillerkompetanse for å foreta slike kartlegginger? Har enkeltkommuner tilstrekkelig med ressurser og kunnskap til faktisk å kunne etterleve en eventuell lov?

Skal kommunene ha ansvar, må de få et kompetanseløft i form av videreutdanning, kursing eller rådgivningstjenester som setter dem i stand til å ta tak i utfordringene før en naturfarehendelse oppstår. For å få det til trenger vi å utdanne flere fagfolk og å øke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene slik at studentene får en tverrfaglig og bred kompetanse.

Fra høsten 2023 starter OsloMet en masterutdanning i geoteknikk, noe som vil være et viktig tilskudd til dagens masterstudium i geoteknikk ved NTNU. Kanskje må vi også se på nye finansieringsmodeller som kan muliggjøre lønnsomme klimatilpasningstiltak.

Med de endringene i klima som verden står i, vil sannsynligheten for naturfarer dessverre øke. Derfor trenger vi alle kloke hoder som kan bidra med kunnskap. Og vi trenger politikere som løfter naturfarer høyere opp på agendaen med en tydelig føre-var-tilnærming.