En landsby for alle med demens?

Ideen fra Nederland om egne demenslandsbyer har inspirert en rekke norske kommuner. De første norske «landsbyene» åpner i høst, og flere er under planlegging. Vil de bli bedre steder å bo for demenssyke?

Måten vi i dag styrer helse- og omsorgstjenester på, er verken god nok eller bærekraftig på sikt. Helsepolitiske strategier de siste årene har mål om at personer med demens skal kunne bo lengst mulig hjemme, at pårørende skal få nødvendig støtte, og at selvbestemmelse skal ivaretas. Men kartlegginger viser at det i mange kommuner er for få heldøgns institusjonsplasser, at pårørende har omfattende omsorgsbelastninger.

Det er også krevende barrierer for samhandling i demensomsorg mellom hjem og helsetjenestesystem.

Antallet personer med demensdiagnose vil doble seg i løpet av de neste tjue årene. Anslaget er at opp mot 200.000 mennesker vil måtte leve med demens innen 2040. En god og bærekraftig demensomsorg for de neste tiårene må legge til rette for at flere som har demens, skal klare å bo hjemme, samtidig som framtidas sykehjem må bli bedre.

Ideen bak demenslandsbyer er å skape trygge rammer i hverdagen, og samtidig legge til rette for at beboerne kan opprettholde normalitet og aktivitet, samt å involvere pårørende, frivillige og nærmiljøet i større grad.

Men hva er normalt med å samle flere hundre mennesker med samme diagnose på et lite område? Prøv bare å sette en hvilken som helst annen diagnose foran -landsby og hør hvordan det klinger. Det er bra at det ikke lenger bygges sykehjem med typisk institusjonspreg. Vi bør gå lenger i retning å lage omsorgsplasser som med hjemlig preg, og som gir beboerne mulighet til å delta i hverdagsoppgaver og til å være utendørs.

Uansett struktur på omsorgsplasser og sykehjem må beboerne være sikret riktig nivå av fagkompetanse. I den nederlandske demenslandsbyen er frivillige en del av tjenestetilbudet. Det er verken ønskelig eller mulig å se for seg dette i samme grad i Norge. Om for stor del av ansvaret blir lagt på frivillige, pårørende eller fagpersonell med for lavkompetanse, tar vi ikke hensyn til de omfattende helseutfordringene personer med langtkommet demens har. Tjenestene og kompetansen som knyttes til en boform for personer med demens, er derfor det viktigste, enten det er på sykehjem, i omsorgsbolig eller i en demenslandsby.

Når det i årene som kommer blir stadig flere som får demens, er det viktig at vi i større grad tenker inkludering, ikke segregering. Flere må kunne litt om demens, og universell utforming må inkludere hensynet til kognitiv svikt. Mennesker som har demens, kan bo hjemme lenger og klare seg ganske godt, dersom de blir møtt med hjelp og forståelse i sine nærmiljøer og vi tar i bruk omsorgsteknologi på egnede måter.

Vi må bygge ned stigma og fordommer om demenssyke, og åpne omsorgsplassene mot samfunnet, ikke lukke dem. Slik sett er noen av de demenslandsbyene som bygges i Norge på rett vei. Små «samfunn for personer med demens» kan være en god løsning, og vi ser fram til norske studiene om kvalitet på tjenestene, både fra brukere, pårørende og ansattes perspektiv.

Det viktigste for de fleste kommuner er likevel å utvikle et demensvennlig samfunn, slik over 140 kommuner allerede er i gang med gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsens kunnskapsprogram Demensvennlig samfunn.

Økningen av antall personer med demens, og demografiske forhold, gjør det helt urealistisk å dekke behovet for heldøgns omsorgsplasser gjennom demenslandsbyer. Det er derfor dypt bekymringsfullt at Bærum kommune parallelt med åpningen av «Carpe Diem» planlegger å legge ned 187 sykehjemsplasser de neste fire årene.

Kritikken mot de nederlandske demenslandsbyene har særlig dreid seg om for lite personell og redusert kompetansesammensetning.

Frivillige kan gi viktige bidrag, men bare som et supplement. Løsningene og ansvaret for tjenestene må ligge hos det offentlige. Selv med frivillige organisasjoner med på laget, er kommunene nødt til å investere i kompetent personell, og tilstrekkelig personell.

Kompetanse er i dag mangelvare i store deler av eldreomsorgen. Det er behov for kompetanse til å ivareta og bygge kapasitet, og dermed mestring, oppdage og gi støtte til pasientenes grunnleggende behov, og ikke minst forstå virkning og bivirkning av mange medikamenter. Kommunene må investere bredt i helsepersonell, som sykepleiere i ambulerende team, sykehjemslege, fysioterapeut, vernepleiere, ergoterapeut, helsefagarbeidere og aktivitør.

Uansett hvilken boløsning som velges, vil det avgjørende for kvaliteten være at det er nok helsepersonell med kompetanse og kapasitet til å gi omsorg og pleie til en pasientgruppe med en alvorlig og dødelig sykdom.