Lokalpolitikerne hadde fortjent mer drahjelp fra rikspolitikerne

Selvsagt hører løfter med i en valgkamp. Politiker og partier vil noe. Velgerne skal overbevises om å stemme på et parti som både kan gjøre hverdagen enklere og verden bedre. Skattelette eller mer omfordeling? Lavere barnehagepriser eller lavere bompengetakster? Mer til vei eller mer til kollektiv? Eller begge deler.

Glemte jeg flere helsearbeidere? Alle lover det i år, selv om det ikke er lett å se hvor de skal komme fra.

Det er ikke noe nytt. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie skjønte betydningen av enkle og relevante valgkampsaker. Foran valget i 1965 skulle et Ap på defensiven ta innersvingen på de borgerlige utfordrerne. Lie lansert lørdagsfri. De borgerlige partiene syntes det var en god idé og Ap måtte finne andre saker.

Velgerne er både kravstore og troløse. Da blir det fort dyrt å drive valgkamp. Spesielt når rikspolitikerne har tilgang til store inntekter, les Statens pensjonsfond utlandet – oljefondet.

Jeg forstår at regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært fristet til å lekke fra det kommende statsbudsjettet. De utnytter fordelen ved å sitte i regjering. Budsjettet er tross alt det viktigste politiske dokumentet.

Men omfanget av velgerfrier den siste tiden er formidabelt.

Ifølge NTBs oversikt er over 25 godbiter presentert. De spenner fra milliarder i kroner til kutt i barnehagepriser til 1,1 millioner kroner til å opprette en bachelorutdanning i folkedans.

Har finansminister Trygve Slagsvolds Vedum glemt sine egne ord fra finanstalen i oktober i 2022? Da sa han følgende:

«Tidligere kriser har vi løst ved å bruke mer penger. Som vi gjorde etter finanskrisen i 2008, etter oljeprisfallet i 2014 og under pandemien. Den tid er forbi. Situasjonen vi står i nå, løses ikke med økt pengebruk, men med mindre pengebruk. Økt pengebruk kan faktisk skape en krise. Arbeidet med statsbudsjettet for neste år har vært et intenst møte med en ny virkelighet. En ny virkelighet som kommer til å kreve mye av oss alle.»

Bakteppet var selvsagt at krigen i Ukraina gjorde det nødvendig med store omdisponeringer og nye skatter.

Jeg tviler ikke på at Vedum, i egenskap av finansminister, fortsatt er enig med seg selv. Mer til forsvar og sikkerhet vil kreve store summer. Vi vet heller ikke om regjeringen planlegger omfattende kutt.

Inntrykket velgerne sitter igjen med etter regjeringspartienes jakt på frafalne velgere, er likevel et annet. Politiske utfordringer løses med økt pengebruk. Alle skal få sitt ønske oppfylt.

Også andre partiledere faller for fristelsen til å love mer enn det kan vise seg at lokalpolitikerne kan holde. Høyre-leder Erna Solberg bebuder lavere regninger fra kommunene. Riktignok snakker Høyres politikere noe mer om effektivisering og innsparing i kommunesektoren, men vi hører lite om hva kommunene skal gjøre mindre av.

I Drammen har Høyres ordførerkandidat avlyst Ernas løfte før valget.

– Jeg kan ikke trylle, sier Kjell Arne Hermansen til Drammens Tidende.

Han er ikke den eneste Høyre-toppen som tror det blir vanskelig, ifølge Aftenposten. Jeg er fristet til å si; hva var det jeg sa?

I kommune- og fylkespolitikken er det ikke noe oljefond. Kommuner og fylkeskommuner som har disposisjonsfond, gjør lurt i å vokte dem godt. De egner seg dårlig til å saldere budsjetter som ikke er i balanse på grunn av valgløfter.

En slik flom av budsjettlekkasjer får politikken til å framstå som en ren transaksjon; stem på meg så får du ditt eller datt, mens det vi i realiteten trenger er transformasjon.

En slik endring forutsetter politiske ledere som kan lede oss gjennom den dramatiske demografiske endringen, klima- og naturkrisen og barn og unges behov – for å nevne noe.

Det er en prosess som krever hardere prioriteringer. Av respekt for nettopp egne ordførere burde partilederne brukt sine posisjoner til i sterkere grad å mane til måtehold og moderasjon.

Innspurten av valgkampen sto i kontrast til det som landets kommunedirektører diskuterte på en konferanse i regi av Norsk kommunedirektørforum avviklet forrige uke. – Er kommunesektoren bærekraftig? lød spørsmålet der.

Landets kommunedirektører, som neste uke får et nytt kommunestyre å forholde seg til, vet meget godt hva som venter av utfordringer de neste åra. Demografi, forgubbing, rekruttering og digitalisering er stikkord.

De kunne også tenkt seg at utredninger fra for eksempel generalistkommuneutvalget ble diskutert når det tross alt er lokalvalg.

Heldigvis erkjenner mange lokalpolitikere mange av utfordringene. De vet at når stemmene er talte og posisjonene fordelt, må valgkamppoesi omdannes til kommunestyreprosa. Men litt mer drahjelp fra rikspolitikerne hadde de fortjent.