Først innbyggerundersøkelse, til slutt folkeavstemning

Det er ingen hemmelighet at Høyre, både sentralt og i de fleste kommuner, mener lokale folkeavstemninger om kommunesammenslåing er en dårlig løsning. Da er det heller ikke overraskende at partiet sender en e-post til sine lokalpolitikere med argumenter for dette synet. Så det var ingen oppsiktsvekkende avsløring Senterpartiet gjorde i spørretimen sist uke.

Men Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum overrasket statsminister Erna Solberg, og fikk henne til å karakterisere andre partiers organisasjonspraksis som stalinisme. Da liknet hun mer en Unge Høyre-leder enn en statsminister.

Det som er oppsiktsvekkende i e-posten er at Høyres hovedorganisasjon råder sine lokalpolitikere til å stille strenge krav for å akseptere resultatet av en slik folkeavstemning. Å kreve 75 prosent valgdeltakelse og 60 prosent flertall for ja eller nei er jevngodt med å anbefale ikke å akseptere resultatet. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) sa til Kommunal-Rapport.no at partiet vil trekke tilbake dette rådet i en ny e-post, fordi slike krav eventuelt må være opp til lokale folkevalgte.

Når Høyre tenker på denne måten, viser det likevel at de er akkurat like gode som Senterpartiet var før folkeavstemningen om EU i 1994. Da var det Sp som ikke nødvendigvis ville akseptere resultatet, dersom det ble et knapt flertall for EU-medlemskap. Den gang anklaget ledelsen i Ap og Høyre nei-partiene for ikke å ville respektere folkeviljen, nå anklager Sp-lederen Høyre for det samme.

Alle partier har en opportunistisk holdning til folkeavstemninger: De er for folkeavstemning når det kan være til deres fordel, og hvis de risikerer å tape, så stiller de krav for å godta resultatet. Når alle partier har denne holdningen, tar det seg dårlig ut med en retorikk som opphøyer folkeavstemninger til en høyere form for demokrati – mens innbyggerundersøkelser avfeies som quiz.

Folkeavstemninger er et hjelpemiddel i det representative demokratiet. I inndelingsloven som regulerer kommunesammenslåinger, er folkeavstemning likestilt med opinionsundersøkelser og møter som virkemiddel til å høre innbyggerne. Kommunene står fritt til å velge høringsmetode. De ulike virkemidlenes styrker og svakheter taler for å si «ja takk, begge deler».

Styrken ved en opinionsundersøkelse er at den gir mer informasjon om innbyggernes holdninger enn om hvorvidt de er for eller mot sammenslåing. Flere kommuner har tidlig i prosessen spurt innbyggerne hvem de foretrekker å slå seg sammen med, og svaret har fått avgjørende betydning. Innbyggerne kan også få si sin mening om organisering av tjenester. Innbyggerundersøkelser gir de folkevalgte viktig grunnlag for beslutninger i utrednings- og forhandlingsfasen.

Folkemøter kan brukes som arena for informasjon og debatt i en utredningsfase og for å diskutere resultatet av en utredning eller forhandling.

Rådgivende folkeavstemninger har en historisk plass i lokaldemokratiet, og deres styrke er at de gir stor legitimitet til en så viktig avgjørelse som en kommunesammenslåing. Men det er etter mitt syn avgjørende på hvilket tidspunkt den avholdes. En folkeavstemning tidlig i prosessen, for å stanse hele sammenslåingsdebatten, er å invitere innbyggerne til å ta et standpunkt på dårlig kunnskapsgrunnlag. Det vitner ikke om særlig respekt for folkemeningen. En folkeavstemning bør eventuelt brukes i siste runde av prosessen, som innbyggernes konklusjon på en grundig utredning og opplyst debatt. Hvis et flertall av innbyggerne i siste omgang ikke er overbevist om at sammenslåing er det beste, så er det trolig ikke en god idé. Grunnlaget for kommunereformen er at sammenslåing skal være frivillig.