Å kjøpe PR-hjelp er legitimt

Jan Inge Krossli er kommentator i Kommunal Rapport

Denne uka skriver Kommunal Rapport om Agder og Arendal kommuner, som skal bruke 500.000 kroner på et kommunikasjonsbyrå som skal hjelpe dem med å få flere statlige arbeidsplasser til regionen.

De vender dermed det døve øret til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, som på KS’ kommunalpolitiske toppmøte oppfordret alle ordførere til ikke å «kaste bort penger» på slike byråer.

Tidligere i år fastslo han i VG at en eventuell ny regjering i 2021 ikke skal hente noen til sitt politiske apparat fra PR-byråer. Alle statlige etater skal pålegges å bruke null kroner på slike byråer – ikke 680 millioner, som i 2019.

Jeg jobbet selv fem år i et kommunikasjonsbyrå. Det er 20 år siden, så karantenetida for å uttale meg om bransjen, er vel over. Erfaringen har gitt meg et realistisk syn på virksomheten. Kommunikasjonskonsulenter er verken spinndoktorer med magiske evner eller bløffmakere som fakturerer med gaffel. De fleste er kompetente rådgivere som kan hjelpe kundene å kommunisere effektivt.

Åpenhet om kunder og metoder og svingdøra mellom PR og politikk er to viktige debatter som skal få ligge. Spørsmålet her er om kommuner bør bruke penger på konsulenttjenester fra kommunikasjonsbyråer.

De fleste kommuner trenger hjelp fra konsulenter av og til, når det trengs større kapasitet eller spesiell kompetanse. Bruken av alle typer konsulenter må vurderes kritisk.

Alle kommunikasjonsbyråenes tjenester er heller ikke problematiske. Også Vedum synes det er greit å kjøpe hjelp til «trykksaker og hjemmesider». Da er det trolig også greit med hjelp til å lage informasjons- og holdningskampanjer rettet mot innbyggerne. Det er dette stat og kommuner bruker flest kommunikasjonskroner på.

Debatten handler om kommuner som betaler for råd om å påvirke nasjonale myndigheter.

På KS-toppmøtet forsikret både Vedum og statsråd Torbjørn Røe Isaksen (H) at de alltid sa ja til møter med ordførere. Så det er bare å ringe i stedet for å bruke penger på dyre konsulenter.

Men så enkelt er det altså ikke i virkeligheten. Der bruker også Sp-styrte kommuner penger på lobbyhjelp. I Målselv betalte Bengt Magne Luneng First House 80.000 kroner for å få hjelp til å beholde redningshelikopterbasen, som ikke lykkes.

Generalsekretæren i Sp har i et brev oppfordret partiets ordførere til å unngå å bruke kommunikasjonsbyråer. Det er bedre å kontakte relevante politikere i eget parti enn å «bruke et konsulentfirma for å fremme sin sak», sto det.

Det er uvanlig i Norge at konsulentene «fremmer kundens sak». Den avgåtte statsråden kontakter sjelden sin etterfølger på vegne av en ordfører. Det er ikke kultur for det i Norge, og vil derfor ikke være effektiv påvirkning.

Konsulenten hjelper heller ordføreren med å påvirke best mulig selv. Ordførere har høy politisk kompetanse, men en tidligere rikspolitiker vil som regel vite enda mer om hvordan det er lurt å manøvrere i de politiske prosessene i Stortinget og regjeringsapparatet.

Det er kanskje lett for en ordfører å få møte med en statsråd, men hvem er det lurt å snakke med og hva er det lurt å si? Løsninger og argumenter sorteres og budskap finpusses i forsøket på å få gjennomslag.

Statlige etater som bruker penger på å påvirke sitt eget departement misbruker offentlige midler. Det blir feil at embetsverket bruker penger på å påvirke politikerne de er direkte underlagt, slik det er kjent at blant andre NSB og Forsvarsbygg har gjort.

Jeg mener det er prinsipielt annerledes at kommuner bruker kommunikasjonshjelp for å påvirke staten. Kommuner og fylker er selvstendige folkevalgt nivåer, og det er legitimt at de prøver å påvirke det nasjonale folkevalgte nivået som styrer deres rammebetingelser. Det er en del av det lokale selvstyret at kommunen selv avgjør om de vil bruke eksterne rådgivere. Men det er viktig at det er en åpen, politisk beslutning.

KS lobber for kommunesektorens felles rammebetingelser, men kommune står mot kommune når de konkurrerer om lokalisering av samferdsel og statlige institusjoner og arbeidsplasser.

Men det samme problemet oppstår her som ellers i samfunnet: Rike kommuner har råd til å kjøpe seg hjelp, fattige kommuner har det ikke. Det kan i prinsippet øke forskjellene mellom kommuner.