Yngrebølgen

Mellom valgene - i den praktiske hverdagen i det kommunale pleie- og omsorgsapparatet - er det like mye snakk om yngreomsorgen. Mens vi venter på at den mye omtalte eldrebølgen skal skylle inn over kommunene, sliter den kommunale pleie- og omsorgssektoren mest med en annen bølge: Yngrebølgen.

Nå er selvsagt begrepene yngre og eldre relative størrelser, og i denne sammenhengen, omsorgssammenhengen, brukes begrepet yngre om mennesker under 67 år.

I en ny undersøkelse som RO har utført i samarbeid med KS - den første som benytter såkalte IPLOS-data (individdata fra pleie- og omsorgssektoren) - fremgår det at én av tre brukere i hjemmetjenesten er under 67 år.

Det visste vi i og for seg fra før. Det vi ante, men ikke visste like godt, er at mer enn 6 av 10 omsorgskroner i hjemmetjenesten går til denne gruppen. Med andre ord: En tredel av brukerne av de kommunale hjemmetjenestene er under 67 år, men nesten to tredeler av ressursene brukes på denne gruppen.

Årsaken til denne utviklingen er ikke at kommunene ikke ønsker å prioritere de eldre. Bakgrunnen er først og fremst at nye brukergrupper med omfattende psykiske og fysiske hjelpebehov har kommet til. Oppgaver som tidligere ble løst på sykehus eller i psykiatriske institusjoner, løses i dag i kommunene. Og den teknologiske utviklingen bidrar heldigvis til at vi kan hjelpe mange til et lengre og mer verdig liv enn tidligere. Denne utviklingen stiller større krav til kompetanse, kvalitet og økonomi i det kommunale tjenesteapparatet.

I tillegg er det slik at stadig flere rettighetsbaserte ordninger gir mindre rom for lokaldemokratiske vurderinger og prioriteringer. Kommunene har derfor ikke alltid muligheten til å velge om de vil prioritere en gruppe fremfor en annen.

Den sittende regjeringen gikk til valg på 10.000 flere årsverk i eldreomsorgen. Alle måleindikatorer tyder på at kommunene kommer til å oppfylle dette målet. Det er bare det at penger i den kommunale pleie- og omsorgssektoren er så godt som synonymt med årsverk. Når pengene i stor grad går til brukergruppene under 67 år, betyr det også at det er dit årsverkene går.

De analysene som er gjort om arbeidskraftbehov i pleie- og omsorgssektoren framover tar ikke høyde for at en så stor del av ressursene som jeg har beskrevet her, faktisk går til brukere under 67 år. Den gode nyheten i denne sammenhengen er derfor at det blir mer rom for å prioritere eldreomsorgen når eldrebølgen faktisk setter inn. Forutsatt at ikke veksten i yngre brukere fortsetter i samme tempo fremover.

Den norske velferdsmodellen, der velferdskommunene utgjør grunnmuren, står seg i en hvilken som helst internasjonal sammenligning. Samtidig er det er i hvert fall tre utviklingstrekk som utfordrer denne modellen:

• Utviklingen i retning av flere ressurskrevende brukere gjør at mange kommuner ønsker øremerkede penger på bestemte områder. Innenfor et rammefinansiert system kan det være vanskelig å ivareta store velferdsoppgaver i små enheter.
• Stadig flere rettighetsbaserte ordninger gir mindre rom for lokaldemokratiske vurderinger og prioriteringer.
• Mange av velferdsoppgavene løses i dag både av stat og kommuner. Dette gjelder innenfor helse, arbeid og velferd (NAV) og barnevern. Her møter vi gråsoneproblematikk og utfordringer knyttet til forskjellige finansieringssystemer.

Når for eksempel sykehusenes innsatsstyrte finansiering møter det kommunale rammefinansierte systemet, oppstår det utfordringer, og mange brukere og pasienter opplever at de blir kasteballer mellom offentlige forvaltningsnivåer. Forpliktende samhandlingsavtaler mellom helseforetak og kommuner er en måte å møte denne utfordringen på. Men det er neppe nok. Det må også nye penger og nye organisasjonsmodeller til for å gi de pasientene som er for «friske» for sykehusene og for syke for sykehjemmene et godt tilbud.Vi vet at vi kommer til å møte store utfordringer de neste tiårene. Mye kan løses gjennom en aktiv holdning til effektivisering, kvalitetsutvikling og innovasjon i kommunesektoren. Men mye handler også om organisering og finansiering i skjæringspunktet mellom stat og kommunal sektor. Ikke minst handler det om tillit og evne og vilje til å samhandle om praktiske løsninger mellom forvaltningsnivåene.

Jeg har tidligere i denne spalten beskrevet hvordan økt privat rikdom skaper økte forventninger til det offentlige tjenestetilbudet. Stortinget har i stor grad valgt å møte forventningsgapet ved stadig oftere å bestemme at offentlige tjenester skal være en individuell rettighet. Det øker presset på det kommunale tjenesteapparatet, og utfordringen blir å skaffe tilgang på nok penger og arbeidskraft til å innfri rettighetene.

Det er derfor mange kjenner et snev av bekymring når det nærmer seg valg. Om ikke annet kan vi håpe at den bølgen av sentrale svar, som daglig kommer til en TV-skjerm nær oss, er sånn noenlunde i tråd med de lokale utfordringene.