Varsling og vold i nære relasjoner

Hva ligger i varslingsplikt og samfunnsansvar?

Jeg har erfart en del saker hvor omgivelsene er vitne til konkrete voldshendelser, psykisk vold, trusler, utpressing og merkelig atferd – uten at noen setter inn en bremsekloss. Skal man ringe til politiet? Kanskje selv utsette seg for hat fra de man melder inn om? Hvem skal varsle, hva skal sies - hvem kan hjelpe?

Dette er en del av alles samfunnsansvar. Vi må bli flinkere til å melde fra om uønsket atferd. Melde fra til hjelpeapparat eller til politiet slik at de det gjelder kan få hjelp. Det betinger imidlertid at vi er modige og tør å ta ansvar. Er du klar til å ta samfunnsansvaret, er hjelpeapparatet klar for det?

Ketil Haukaas ved Kripos sa for noen år tilbake: «Det starter som oftest ikke med drap». Han har nok mye rett i det.

I veldig mange partnerdrapssaker og vold i nærerelasjoner har samfunnet og omgivelsene rundt de det gjelder, visst om det eller båret på en bekymring på forhånd. Dessverre erfarer vi at voldsutsatte ikke ønsker å meddele dette til politiet. Vi har sett det i saker hos oss. Den voldsutsatte skjuler dette for politiet, mens omgivelsene vet.

I Finnmark har vi litt flere voldssaker enn i resten av landet. Undersøkelser viser også at det i samiske miljø er flere som utsettes for ulik type partnervold. Fysisk og psykisk. Jeg tror dette også gjelder våre eldre. Dette må vi som samfunnsborgere ta ansvar for. Vi må snakke om det. Hvordan behandler du de eldre i din familie? Er det med respekt eller er det med ulik type vold, fysisk eller psykisk?

Samfunnet må i fellesskap forhindre uønskede hendelser og det må gjøres av lokalsamfunnet. Og det finnes en rekke hjelpetiltak som vi må bli flinkere til å bruke.

Politiet og hjelpeapparatet har mulighet for samarbeidsmøter hvor vi i samråd finner ut hvilke hjelpetiltak som kan og bør settes i verk i det enkelte tilfellet. Det finnes mange og gode eksempel på en bekymringsmelding som har ført til konkrete hjelpetiltak. Ikke nødvendigvis straff, men hjelp.

Ved at vi har mulighet til å snakke sammen uten at vi bryter taushetsplikten, gjør at vi i fellesskap kan sette stopper for vold og overgrep. Men er vi flinke nok til å bruke denne muligheten i Finnmark i dag? Jeg tror ikke det.

Krisesentrene gjør en god jobb og de aller fleste vil få gode råd derfra. For at krisesentrene skal kunne motivere kvinner til å gå til politiet, så må vi i politiet ha god dialog med Krisesentrene og ha et troverdig reaksjonsmønster. Politiet skal ikke påtvinge løsninger til voldsutsatte som de ikke ønsker. Dette må skje i samarbeid.

I politiet har vi noe som heter Støttesenteret for kriminalitetsutsatte. Det er tilbud til alle våre innbyggere som er utsatt for integritetskrenkende kriminalitet. Det kan være vold (også psykisk), mishandling, seksuelle overgrep, hatkriminalitet, trusler eller krenkelser av personlig frihet.

Er ikke saken anmeldt, kan Støttesenteret bistå utsatte med å informere om hva en anmeldelse innebærer og gi deg råd før du bestemmer deg for om du vil anmelde det. De har også samiskspråklig ansatt. De har selvsagt også taushetsplikt.

Vi opplever at mange syns det er lettere å få råd gjennom vår nettpatrulje, hvis de er usikker på om de vil anmelde en sak. Eller er bekymret for en nær venn eller et familiemedlem og trenger råd. Jeg er veldig glad for at kompetansen hos politiet er blitt bedre de siste årene.

Vi trenger alle trygghet til å følge opp mistanke om vold i nære relasjoner, trygghet til å tørre å spørre, se og handle også i småkommuner med tette relasjoner. Vi trenger en bevissthet hos alle, både privatpersoner og institusjoner, når det gjelder viktigheten av tidlig varsling og beskyttelse. Det handler ikke om brudd på taushetsplikt, i samråd kan vi forebygge. Vi trenger at flere kommuner deltar i Bufdir sitt Tryggest nettverk.

Noen kommuner i Finnmark er med i samarbeidet, mens andre er på tur inn i dette samarbeidet. Hva med din kommune?

Min oppfordring er: Ta vare på hverandre og ta kontakt om du trenger å drøfte noe du mener er ugreit.