Aksjonene fra sindige nordmenn og lokalbefolkning på Haramsøy, og mange andre steder, er eksempler på at vindkraftregimet i dag produserer mistillit mellom folk og beslutningsmyndigheter, skriver Dagfinn Hatløy.

Foto: Hilde Beate Ellingsæter / Norde / NTB scanpix
Debatt

Utbygging i strid med demokrati, natur og bærekraftsmål

Folkeopprøret i Norge mot vindkraftutbygging i urørt natur er en bred reaksjon. Dagens regime mangler tillit.

Årsakene er åpenbare. Systemet undergraver reell lokal medvirkning, tar livskvalitet fra folk, ignorer naturverdier, setter nasjonal og lokal råderett over naturressurser til side og overkjører det lovverk alle andre må forholde seg til ved utbygging – plan- og bygningsloven.

Dagens system for vindkraft sikrer ikke lydhøre og inkluderende prosesser.

Dagens system har ikke sosial, lokal eller faglig aksept, og oppleves ikke rettmessig.

Vindkraft er i praksis unntatt fra arealplanlegging i Norge, og kan i dag gjennomføres uten arealplanprosesser etter plan- og bygningsloven. Det undergraver demokrati, lokalt selvstyre, åpenhet, natur og bærekraft.

Lover må endres

Naturviterne mener energiloven og plan- og bygningsloven må endres slik at vindkraft blir en del av ordinær arealplanlegging og demokratiske arealplanprosesser i plan- og bygningsloven.

KS, kommunenes egen organisasjon, støtter også et slik standpunkt.

Vindkraft på land er svært arealkrevende. En utredning fra Asplan Viak på oppdrag fra KS har dokumentert dette nylig. Vindkraftutbygging er unntatt fra de arealplanprosesser som gjelder for infrastrukturtiltak i samfunnet som vei, jernbane, flyplasser og industriområder.

Ja, til og med lokalisering av forsvarsanlegg må behandles etter vår generelle areallov, plan- og bygningsloven.

Inngrep i urørt natur

Visste du at nødvendig veiareal til én vindkraftturbin tilsvarer lengden på en vanlig norsk kortbaneflyplass? Ja, du leste riktig. Hver enkelt vindturbin krever i snitt om lag 800 meter vei, ofte med store inngrep i urørt natur og landskap, sprenging i fjell, store skjæringer, fyllinger og ødeleggelse av myr og våtmarksarealer der veien til såkalt «grønn» energi skal fram.

For vindkraft er det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som gjennom konsesjon avveier arealbruken mot andre hensyn som landskap, naturmangfold, kulturminner, friluftsliv m.m.

NVE er underlagt et energidepartement, Olje- og energidepartementet (OED). Det bærer dagens regime sterkt preg av. NVE og konsesjonssystemet står ikke til ansvar for verken Klima- og miljødepartementet (KLD) eller Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), der statsråd Nikolai Astrup er ansvarlig for plan- og bygningsloven og er regjeringens bærekraftsminister.

I strid med bærekraftsmålene

Dagens regime for vindkraftutbygging er i strid med flere av FNs bærekraftsmål. Mål 15, Liv på land, sier seg selv.

Like viktig er at systemet bryter med FNs bærekraftsmål 16, Fred og rettferdighet, delmål 16.7, som skal «Sikre lydhøre, inkluderende, medbestemmende og representative beslutningsprosesser på alle nivåer».

Dagens system for vindkraft sikrer ikke lydhøre og inkluderende prosesser. Det må regjeringen ta på alvor. Folk opplever dagens system for medbestemmelse som et skinndemokrati.

Faglitteraturen og virkeligheten bekrefter da at veien er kort til misnøye og manglende tillit. Aksjonene fra sindige nordmenn og lokalbefolkning på Haramsøy, Frøya, Øyfjell Mosjøen, Tysvær og Vardafjell Sandnes er eksempler på at vindkraftregimet i dag produserer mistillit mellom folk og beslutningsmyndigheter.

Det foregår i praksis en «nasjonalisering» av lokal natur og areal når vindkraft er unntatt fra plan- og bygningsloven og lokale demokratiske arealplanprosesser. For mye makt ligger i konsesjonssystemet til NVE og OED, og innbyggerne føler seg overkjørt og maktesløse.

Antall aksjoner er økende, flere utbyggingssaker ender i rettssalen og fortvilelsen hos mange er økende. Sentrale myndigheter må forstå dette. Det brenner mange røde varsellys om at nasjonale politikerne må endre systemet.

Manglende legitimitet forsterkes

Det store innslag av utenlandske eiere av vindkraftindustri i urørt norsk natur forsterker den manglende legitimiteten til dagens utbygging. Over 90 prosent av norsk vannkraft er offentlig eid. For vindkraft er tilsvarende tall 41 prosent. Omtrent halvparten av vindkraften er eid av utenlandske selskaper.

Norge har en stolt historie med bærekraftig, kunnskapsbasert forvaltning av våre felles rike naturressurser, og en tradisjon som har sikret lokal og nasjonal råderett over vannkraft, olje, gass og andre naturressurser.

Historien kan komme til å dømme oss hardt dersom vi ikke tar grep og gjør noe med dagens system for vindkraft. Det haster med å endre et vindkraftregime i ubalanse.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.