Turbulens i arbeidslivets organisasjoner

Det har skjedd større endringer i og blant arbeidslivets organisasjoner innen relativt kort tid enn på flere tiår. På arbeidsgiversiden har det dukket opp nye arbeidsgiverkonstellasjoner som ser nye markedsmuligheter. Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) ble etablert for få år siden. Innenfor privat sektor har NHO fått konkurranse fra Norsk Bedriftsforbund som gir de små private virksomhetene den innflytelse de ikke fikk i blant de store i NHO.

Andre igjen, herunder Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) forsøker å fornye sin aktualitet som arbeidsgiverorganisasjon ved å bryte med vante forhandlingsmønstre og forvirre NHO med uvante utspill og avtaleinngåelser.

Innenfor kommunal sektor ser vi klare endringstendenser. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har tatt med seg de kirkelige fellesrådene og inngått egne landsomfattende tariffavtaler med arbeidstakerorganisasjonene. I kommunal sektor skilles det ut et betydelig antall virksomheter hvert år. Virksomheter som etableres som egne juridiske enheter med eget arbeidsgiveransvar for de ansatte. Disse virksomhetene har ikke dannet en egen arbeidsgiverorganisasjon, men deres særskilte interesser har tvunget fram en egen «arbeidsgiverseksjon» og egne påvirkningsmuligheter innenfor Kommunenes Sentralforbund. På området er det også etablert «egen» særavtale og egen hovedavtale.

Andre sentrale aktører på arbeidsgiversiden søker fornyet styrke og faglig støtte. Arbeidsgiverforening for private virksomheter i offentlig sektor, APO, beveger seg mot HSH. Norsk Teater- og Orkesterforening NTO er allerede innlemmet i NAVO. I tillegg skjer det en framvekst av nye arbeidsgiverorganisasjoner. Private Barnehagers Landsforbund (PBL) forsøker å vinne fram blant alle landets private barnehager og satser friskt på landsomfattende vervekampanjer.

Midt oppe i det hele tar Norsk Kommuneforbunds leder Jan Davidsen opp en gammel traver med kravet om en felles, offentlig arbeidsgiverorganisasjon. Samtidig truer de store kommunene Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum med å melde seg ut av Kommunenes Sentralforbund, fordi deres særskilte interesser visstnok ikke ivaretas i et hav av småkommuner.

Nok en gang, midt opp i det hele ligger Arbeidsrettsrådets innstilling som forsøker å framtvinge store forutsigbare og ansvarlige forhandlingsmotparter. Arbeidsgiversiden er i en betydelig endring hvor de både fusjonerer og fisjonerer. Dette er overhodet ikke omtalt i Arbeidsrettsrådets innstilling. Det virker som om regjeringen ikke vet helt hva den skal gjøre med innstillingen. Kommunalministeren hevder imidlertid at hun har tatt den opp av skuffen og lagt den på bordet.

Den gang innstillingen var til høring ga YS en svært betinget tilslutning. KFO mener at kommunalministeren bør tenke seg godt om før arbeidstvistloven endres uten å ta YS sine merknader til følge.

Det finnes neppe en enkel og grei forklaring på hvorfor forholdene er blitt som de er. Enda vanskeligere, for ikke å si umulig, er det å begi seg ut på spådommer om hvordan det framtidige organisasjonsmønsteret vil se ut.

Det er imidlertid noen trekk ved utviklingen som kan bidra til å kaste lys og gi noen forklaringer. Innenfor offentlig sektor, både i staten og kommunesektoren er vi inne i en periode med betydelige organisasjonsmessige endringer. Et særlig tydelig kjennetegn er overgangen fra statlig og kommunal etatsorganisering til fristilling av virksomhetsområder og servicerelaterte enheter. Denne utviklingen har også nådd de velferdsproduserende kjerneområdene som helsesektoren, barnehagesektoren og pleie- og omsorgssektoren, i form av konkurranseutsetting og fristilling i egne juridiske enheter med selvstendig arbeidsgiveransvar.

Vi registrerer også at næringslivet representert ved NHO legger et betydelig press i retning av ytterligere konkurranseutsetting. Det er åpenbart at næringslivet ser nye markedsmuligheter, og at NHO ser for seg nye medlemsgrupperinger. Økonomisk og politisk liberalisering er viktige bakgrunnsvariabler i denne utviklingen.

Sett i relasjon til arbeidsrettsrådets anbefalinger og det samfunnsmessige behovet for en samling om en kontrollert lønns-, pris-, rente- og arbeidsmarkedspolitikk synes dagens utvikling å gå i retning av å forsvare egeninteresser.

Selv om situasjonen for tiden synes uforutsigbar, er det likevel ikke slik at framtiden ikke lar seg påvirke. Derfor er det også svært viktig å gi uttrykk for noen viljeserklæringer som avklarer ståsted og ønsket retning. Jan Davidsens synspunkter i retning av en felles, offentlig arbeidsgiverorganisasjon kan betraktes som en slik viljeserklæring i en situasjon hvor utviklingen synes å gå i retning av oppsplitting av tidligere fellesskap og fellesinteresser.

KFO med over 54.000 medlemmer er naturlig nok også opptatt av framtidig utvikling og felles strategier for å møte framtiden. Vi ser et klart behov for å opprettholde en mest mulig samlet offentlig sektor på arbeidsgiversiden, men finner det samtidig unaturlig å opprette en felles, offentlig arbeidsgiverorganisasjon. Forskjellene mellom forvaltningsbedriftene innenfor staten og de velferdsproduserende servicevirksomhetene innenfor kommuner og fylkeskommuner er etter KFOs oppfatning for store til at dette er hensiktsmessig. Det er atskillig viktigere for KFO å arbeide for at flest mulig kommunale og fylkeskommunale virksomheter tilhører et mest mulig enhetlig og overordnet arbeidsgiverregime som legger til grunn en helhetlig politikk med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår. KFO ønsker ikke en splittet arbeidsgiverorganisasjon i kommunal sektor.

På dette grunnlag er KFO også svært skeptisk til de store kommunenes antydninger om å etablere en egen arbeidsgiverorganisasjon for å ivareta sine interesser. For det første er det slik at kommuner og fylkeskommuner åpenbart har behov for en organisasjon som taler sektorens felles interesser og som kan fronte mer eller mindre seriøse utspill fra krefter som søker å bygge ned velferdskommunen.

Et forhold som er av stor betydning er de ansattes tarifforhold. En oppsplitting av arbeidsgiverorganisasjonen innenfor kommunesektoren antas å ville avstedkomme forskjellige avtaleverk. Dette betyr at valg av arbeidsgiverorganisering ikke er uvesentlig for arbeidstakersiden som tariffpart.