Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo er blant storbylederne som har kritisert regjeringen for ikke å ha vært godt nok forberedt på pandemien.

Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i Oslo er blant storbylederne som har kritisert regjeringen for ikke å ha vært godt nok forberedt på pandemien.

Foto: Lise Åserud / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Treg regjering eller handlekraftige kommuner?

Storbyenes ledere kritiserer regjeringen for å være uforberedt da pandemien traff. Det sier kanskje mer om byene enn om regjeringen.

Det er et sunnhetstegn at de store byene, og mange andre kommuner, var raskere enn regjeringen med å etablere tiltak og begynne nedstengningen av samfunnet i påvente av felles retningslinjer.

Vente eller handle? Svært mange valgte å handle, eller i det minste å forberede virksomhetene før smellet.

Regjeringens koronautvalg samler inn innspill for å evaluere håndteringen av pandemien i den første perioden fra før nedstengningen i mars og gjennom den tidlige fasen. Flere bykommuner har kommet med kritikk. De sier at regjeringen kom sent på banen, og at kommunene selv måtte ta viktige avgjørelser om nedstengingen og tiltak. Men dette handler kanskje mer om kommunenes handlekraft enn om statens somling.

Koronautvalget vil sikkert påpeke flere viktige svakheter i Norges beredskap. Kritikken nå er at regjeringen og staten ikke satte ned felles bestemmelser for nedstenging umiddelbart, slik at ledere på mange forskjellige nivåer av norsk forvaltning og næringsliv måtte ta sine egne beslutninger. Regjeringen var for sent på banen, andre aktører var raskere og så seg nødt til å ta beslutninger på egen hånd.

Dette må sees i sammenheng. I europeisk målestokk har det til nå gått overmåte bra. Den sentrale observasjonen er at mange aktører var raskere enn staten og var utålmodige. Med andre ord, de tok selv ansvar for sine virksomheter og ansvarsområder, og ansvaret ble omgjort til beslutninger og handling.

La oss ta det alternative scenarioet: Hvis de politiske og administrative lederne i de store byene ikke hadde turt å ta beslutningene i egne hender, men heller klaget på sentraladministrasjonen og forlangte felles løsninger, ville de sluppet unna med det?

Antakelig. De kunne i etterkant klaget over at dette handlet om nasjonal beredskap, og at de var bakbundet. Det er ikke usannsynlig at de hadde sluppet unna med det, og de kunne antakelig også slått politisk mynt på det hvis de hadde mage til det.

Å stenge ned et samfunn er veldig mye mer enn toppstyring. De sentrale føringene er avgjørende for retningen, men det er også et hav av mikrobeslutninger. Hvilke funksjoner skal være åpne og stengte, hvilke dører skal være åpne, hvor skal det være skillevegg, hvor mange i lokalet, hvor langt skal vi gå?

I liten og stor skala drev virksomheter landet over med disse vurderingene, i større og mindre grad. Noen iverksatte før den nasjonale nedstengningen, andre begynte vurderingene og gjorde klart for beslutninger.

Da den historiske pressekonferansen som annonserte nedstengningen fant sted, var ikke det en beslutning som sildret ned en kommandolinje – det var en strømbryter som ble skrudd av. Ikke fordi alle visste hva de skulle gjøre, men fordi et tilstrekkelig antall mennesker med ansvar, hadde diskutert med seg selv og de rundt hva som ville være det ansvarlige å gjøre nå. Inntil videre. I påvente av føringer.

Dessuten er kommuner, tross sitt rykte, mer operative virksomheter enn en hel statsadministrasjon, så hva skulle man gjøre? Vente eller handle? Svært mange valgte å handle, eller i det minste å forberede virksomhetene før smellet.

Dette er ikke en type beredskap og ledelse vi som samfunn kan basere oss på. Så snart sentrale beslutninger og felles føringer var tilgjengelig, var det naturligvis mye mer hensiktsmessig enn tusen improviserte og mer eller mindre vellykkede hurtigløsninger. Men jeg mener det vi har sett, er en allmenn utbredelse av både ansvarsfølelse og en vilje til å handle under usikkerhet.

Koronakommisjonen vil utvilsomt ha rikelig med kritikk å by på. Om jeg skal gjette, vil det koke ned til at vi hadde sett risikoen på papiret, men aldri helt tatt inn over oss hva en pandemi ville innebære. Det vil helt sikkert gjelde generell beredskap, men også spesifikk beredskap for den type risiko akkurat denne pandemien ville kreve.

Selvfølgelig burde vi alle i etterpåklokskap ha handlet raskere, tydeligere og mer målrettet. Men at kommunene handlet raskere enn regjeringen, er snarere en styrke enn en svakhet.

Alt er ikke som det skal i norske kommuner, og mye burde vært gjort bedre. Men for oss som interesserer oss for hvordan kommuner fungerer, har dette vært en påminner om hvor viktig ansvar, vilje og lojalitet til et samfunnsoppdrag er for vårt samfunn.