Lærere og andre offentlig ansatte mener detaljstyring og rapporteringskrav gjør det vanskelig å utføre jobben på en forsvarlig måte, skriver Hilde Nagell.

Lærere og andre offentlig ansatte mener detaljstyring og rapporteringskrav gjør det vanskelig å utføre jobben på en forsvarlig måte, skriver Hilde Nagell.

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Tillit vi ikke bruker

Vi har høy tillit til hverandre og til myndighetene i Norge, og er stolte av det. Men et utpreget tillitssamfunn er langt fra virkeligheten for alle som jobber i offentlig sektor.

Da den danske statsministeren og sosialdemokraten Mette Fredriksen holdt sin tale til folketinget i 2019, brukte hun ordet «tillid» hele 34 ganger. Hun snakket mest om tillit i offentlig sektor.

Det vil være naivt å tro at én modell for tillitsreform passer like godt på alle områder.

Reformen har fått navnet «nærhetsreform», og i høst ble sju kommuner pekt ut til å være forsøkskaniner. Ledere og medarbeidere i offentlig sektor skal gis større frihet, tillit og profesjonelt handlingsrom. «Nærhet» betyr tettere kontakt mellom borgere, lokalpolitikere, myndigheter og lokale aktører gjennom samarbeid og samskaping.

Barna kan leke ute uten tilsyn. Bortkomne votter legges på gjerde slik at de kan bli funnet igjen av sin rettmessige eier. Bagasjen står åpent og ulåst langt fra der vi sitter på toget. Vi betaler skatten vår med tillit til at naboen ikke misbruker velferdsordningene. Og vi stoler på det mediene, myndigheter og politikere forteller oss er fakta. På mange områder er vi et samfunn med høy tillit.

Men spør du den jevne arbeidstaker i offentlig sektor hvordan de vil beskrive sin arbeidssituasjon, er nok ikke tillit det første ordet som kommer opp. Snarere tvert imot.

«Skjemautfylling er nå viktigere enn å snakke med et menneske i nød», skrev Ulrik Fredrik Malt, leder i Norsk psykiatrisk forening i Aftenposten 31. august 2020.

Tilsvarende innvendinger kommer også fra lærere, helsepersonell, forskere, politifolk og kommuneansatte: Detaljstyring og rapporteringskrav gjør det vanskelig å utføre jobben på en forsvarlig måte.

Oppmerksomheten styres mot det som kan måles, og rapportering på detaljerte indikatorer stjeler tid. Beslutninger tas langt oppe i systemet, og gir opplevelsen av ikke å bli tatt alvorlig som fagperson, ikke stolt på, ikke gitt ansvar.

Mange forteller om liten innflytelse over egen tidsbruk og arbeidsdag, og tilsvarende lite rom til fleksibilitet i hvordan arbeidsoppgaver løses.

Det er komplekse årsaker til problemene. Antakelig er noe av forklaringen den stadig økende rettighetsfestingen av offentlige tjenester, med tilsvarende krav til dokumentasjon og kontroll, og en frykt for å gjøre feil slik at noen ikke får det de har krav på.

Økonomene Victor Norman og Christine Meyer skriver godt om hvordan det offentlige har glemt at de er offentlige. I boken «Ikke for å konkurrere» tar de et oppgjør med markedstenkning i styring og organisering av offentlig sektor. «Jo likere offentlig virksomhet ble privat, markedsbasert ditto, desto fjernere kom den fra det som var selve begrunnelsen for dens eksistens», skriver de i boken.

Da Mette Fredriksen lanserte sin Nærhetsreform, hadde allerede mange danske kommuner innført mer tillitsbasert styring. København fikk sin tillitsreform i 2013.

I et nytt notat fra Tankesmien Agenda foreslår vi særlig tre komponenter fra det danske arbeidet med tillit som vi burde videreutvikle i Norge.

  • For det første bør styring i større grad ta form av 2–3-årige utviklingsavtaler der kommunen, regionen eller staten sammen med institusjoner blir enige om mål, rammer og økonomi.
  • For det andre bør det lokale handlingsrommet blir større ved at det styres med færre bindende mål.
  • For det tredje kan vi la oss inspirere av såkalte lærende tilsyn. Kontroll gjennom tilsyn er nødvendig, men den kan foregå mye mer i dialog. De som skal kontrolleres gis mulighet til å delta i forberedelsene av tilsynet, faglig dialog under tilsynet og oppfølging med faglig refleksjon etter tilsynet. Kvaliteten på tilsynet blir bedre, motivasjonen hos ansatte øker, og det blir lettere å gjøre nødvendige justeringer underveis.

Slike grep kan gjøre at penger og ressurser frigjøres til å utføre det som faktisk er offentlig sektors samfunnsoppdrag. Ironisk nok er det likevel høyresiden i Norge som er mest skeptiske til behovet for en tillitsreform, samtidig som de bedyrer at de vil bekjempe unødvendige byråkrati i offentlig sektor.

Offentlig sektor er mangfoldig, og det vil være naivt å tro at det er mulig å lande på én modell for tillitsreform som passer like godt på alle områder.

Den mest alvorlige feilen vil likevel være å overse behovet for mer faglighet og tillit, mindre markedslogikk og detaljstyring. Skal vi leve opp til vårt selvbilde som en tillitsnasjon, har vi en jobb å gjøre.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.