Markedet for elektronisk støtte til legemiddelhåndtering er fragmentert, og farmasøytisk kompetanse lokalt vil være avgjørende for å kunne identifisere de beste løsningene, skriver Ken Tesaker.

Markedet for elektronisk støtte til legemiddelhåndtering er fragmentert, og farmasøytisk kompetanse lokalt vil være avgjørende for å kunne identifisere de beste løsningene, skriver Ken Tesaker.

Foto: Magnus K. Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Styrk kompetansen på legemidler!

Kommunene bør øke kompetansen på legemiddelområdet. Noen få har de siste årene ansatt kommunefarmasøyter. Det bør flere gjøre.

Ken Tesaker er cand.pharm. og daglig leder i TERIAK AS.

Innkjøp av legemidler skjer i dag ofte gjennom interkommunale samarbeid. Min erfaring fra å ha sittet på tilbydersiden i mange tilbudsprosesser, er at kompetansen på legemiddelområdet med fordel kunne vært høyere i kommunene.

Mange tilsyn avdekker relativt mange avvik i kommunale institusjoners legemiddelhåndtering.

Anbudsdokumentene bærer ofte preg av å være skrevet av personell med begrenset kunnskap om legemiddelområdet. Evalueringskriteriene er ikke alltid egnet til å gi kommunene det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Mange kommuner kunne sannsynligvis fått lavere priser om tilbudsgrunnlaget var bedre gjennomarbeidet av personer med farmasøytisk kompetanse.

I rapporten «Nasjonal legemiddelberedskap» fra Helsedirektoratet, som ble publisert i 2019, settes det krav til at kommunene skal ha beredskapsplaner for håndtering av legemiddelmangel. Kommunenes ansvar skjerpes, og kommunene må sikre tilgang på legemidler for beboere på sykehjem og brukere av hjemmesykepleien i sin kommune. Dette bør sannsynligvis håndteres gjennom gode avtaler for legemiddelinnkjøp. Å utforme slike avtaler vil kreve farmasøytisk kompetanse.

I de senere årene har legemiddelmangel vært et stadig økende problem. Det er opprettet et eget «mangelsenter» ved Oslo universitetssykehus som har som oppgave å løse mangelsituasjoner i norske sykehus. Det snakkes om å etablere noe tilsvarende for primærhelsetjenesten.

Foreløpig er det svært krevende for kommunene å holde oversikt over konkrete tilfeller av legemidler som kan ha konsekvenser for legemiddelforsyningen til kommunens innbyggere. For raskt å kunne vurdere iverksetting av lokale tiltak, kreves kjennskap til forsyningskjeden og avtaler, samt oppdatert informasjon om konkrete tilfeller av legemiddelmangel. Dette er oppgaver for farmasøyter.

Bruken av velferdsteknologi akselererer, og mange kommuner har startet uttesting av ulike løsninger for elektronisk støtte til legemiddelhåndtering. Dette gjelder både kabinettsystemer til bruk i institusjon og automatiske dispensere til bruk hos hjemmeboende pasienter.

Markedet for slike løsninger er svært fragmentert og farmasøytisk kompetanse lokalt vil være avgjørende for å kunne identifisere de løsningene som passer best i forhold til behovet i den enkelte kommune.

Legemiddelhåndteringsforskriften omfatter all håndtering av legemidler i den offentlige og private helsetjenesten. Mange tilsyn avdekker relativt mange avvik i kommunale institusjoners legemiddelhåndtering, eksempelvis KomRev NORDs forvaltningsrevisjon med fokus på legemiddelhåndtering og medikamentavvik ved sykehjem i Harstad kommune, som konkluderte med at kommunens skriftlige prosedyrer for legemiddelhåndtering i sykehjem ikke fullt ut var i samsvar med legemiddelhåndteringsforskriften.

Farmasøyter har omfattende kjennskap til bruk av legemidler både på individ- og samfunnsnivå. Historisk har de fleste farmasøyter jobbet i apotek. Der har de en viktig rolle med å kvalitetssikre all utlevering av medisin på individnivå. Det har imidlertid vært lite bruk av farmasøytisk kompetanse på systemnivå i kommunene.