I noen familier er det ikke nødvendigvis slik at barna prioriteres når familiens ressurser skal fordeles. I slike tilfeller må Nav overta noe av styringen med inntektene til familien, skriver Hans Glomseth.

Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Sosialhjelpen og lokalpolitikken

Politikerne må ha tillit til at fagfolkene på Nav-kontoret har bedre forutsetninger for å vurdere hvordan barn og andre vanskeligstilte innbyggeres interesser best ivaretas.

Den siste tiden har spørsmålet omkring medregning av barnetrygden ved beregning av sosialhjelpen kommet på den politiske dagsordenen i et stort antall av landets kommuner.

Det er vanskelig å argumentere mot ethvert forslag som har som formål å bedre levekårsforholdene for barn i lavinntektsfamilier. I de fleste tilfeller vil en økning av barnefamiliens inntektsgrunnlag komme barna til gode.

Lokalpolitikken har ingen direkte rolle når det gjelder praktiseringen av lovverket overfor den enkelte innbygger.

I noen familier er det imidlertid ikke nødvendigvis slik at barna prioriteres når familiens ressurser skal fordeles. I slike tilfeller må Nav overta noe av styringen med inntektene til familien og for eksempel dekke fritidsaktiviteter og utstyr direkte, i stedet for å øke den generelle sosialhjelpen. Det såkalte «barneperspektivet» innebærer langt mer enn bare å øke stønadsnivået for barnefamiliene.

Fastsettelse av riktigstønadsnivå er, og skal være, resultat av individuelle skjønnsmessige vurderinger. Hvilke inntekter og utgifter som skal tas med og hvilke sosialhjelpsnormer som skal anvendes, er bare noen av flere momenter. Det er en rekke, til dels motstridende, faktorer og hensyn må veies opp mot hverandre. Blant annet må stønadsnivået sees i sammenheng med den overordnede målsettingen om at foreldrene selv skal bli i stand til å forsørge sine egne barn.

Det er få områder der lokalpolitikerne ser det legitimt å gå så langt inn i detaljene rundt den faglige virksomheten som når det gjelder den økonomiske sosialhjelpen. Det er vanskelig å se for seg at valg av lærebøker i skolen eller rengjøringsprodukter på sykehjemmet skulle bli gjenstand for behandling i kommunestyret, og at kommunestyret enda til skulle fatte detaljvedtak som instruerer fagtjenestene i hvordan virksomheten skal utøves.

Politikerne må ha tillit til at fagfolkene på Nav-kontoret har bedre forutsetninger for å vurdere hvordan barn og andre vanskeligstilte innbyggeres interesser best ivaretas, og ikke gå inn med detaljerte pålegg om hvordan det faglige skjønnet skal utøves.

Sosialhjelpen er i høyeste grad en ordning med mange politiske verdivalg og prinsipper knyttet til seg. Som en lovregulert og rettighetsbasert ordning ble imidlertid den politiske prosessen fullført idet loven ble vedtatt i Stortinget.

Lokalpolitikken har ingen direkte rolle når det gjelder praktiseringen av lovverket overfor den enkelte innbygger. Lokalpolitiske vedtak, uansett hvor enstemmige, har ingen påvirkning på hvordan tjenestens forsvarlighet vil bli vurdert av fylkesmannen som tilsynsmyndighet.

Det er eksempler fra kommunestyrer der det er fattet vedtak om hvor høye husleier som godkjennes ved behandling av sosialhjelpssaker, eller at enkelte stønadsmottakere skal få lavere ytelser enn det de statlige normene tilsier.

I mange tilfeller vil et slik vedtak innebære et pålegg om å bryte loven, og sette fagpersonene i en vanskelige posisjon hvor de politiske signalene bryter fullstendig med de pålegg som kommer fra den formelle tilsynsmyndigheten.

Ethvert vedtak som begrunnes med kommunale retningslinjer som ikke tilfredsstiller kravet til en forsvarlig tjeneste, vil uansett bli omgjort ved behandling av klagesaker eller medføre at kommunen får avvik ved et tilsyn.

Det påligger administrasjonen i kommunene et stort ansvar for å gjøre politikerne oppmerksomme på rammene for den lokalpolitiske påvirkningen på denne delen av kommunens virksomhet – og at denne type vedtak, uavhengig av hvor gode intensjonene er, har svært begrenset verdi.

Levekårene i kommunen og behovet for sosialhjelp er et resultat av flere ulike forhold. Det er viktig at politikerne er oppmerksomme på, og tar hensyn til, hvilke konsekvenser alle vedtak og prioriteringer har for de vanskeligstilte innbyggerne i kommunen.

Mest åpenbart er behovet for at Nav og andre tjenester innenfor velferdssektoren sikres tilstrekkelige med ressurser til å kunne gjøre mer enn bare å utbetale stønader. Men også på andre områder, som aktiv næringspolitikk, boligpolitikk, kultur og skolepolitikk, har valgene stor betydning for den sosiale status i kommunen.

Kanskje reduserte husleier i kommunens idrettshaller, rimelige billettpriser i svømmehallen og rammer for skolene som sikrer at gratisprinsippet blir gjennomført fullt ut, har større betydning for oppvekstvilkårene for barn i lavinntektsfamilier enn detaljer rundt sosialhjelpsberegningen?

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.