Statsminister Jonas Gahr Støre kan bli den første statsministeren fra Ap som reverserer en statlig reform uten evaluering, skriver Børre St. Børresen.

Statsminister Jonas Gahr Støre kan bli den første statsministeren fra Ap som reverserer en statlig reform uten evaluering, skriver Børre St. Børresen.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Skal Støre bli første statsminister fra Ap som reverserer en statlig reform?

Ap har en lang historisk tradisjon for å reformere samfunnet når det åpenbart er behov for endringer. Regionreformen er en reform også Ap politisk har jobbet for siden 1961 (!).

Mange lever i den villfarelse at regionreformen var noe som brått ble vedtatt av Stortinget i 2017.

For å hjelpe på den politiske hukommelse starter vi med en kronologisk oversikt:

Hvorfor skal andre       regioner finansiere en reversering som i tillegg kan føre til en lavere kvalitet på tjenestene i reverseringsfylkene?

1837: Stortinget vedtar formannskapslovene. Kommunene (herredene) gis rett til lokal styring på avgrensede områder. Fylkesting (amtsting) gis ansvar, men styres av amtmannen.

1919: Fylkesgrensene fastsettes for de 20 fylkene. Amtmann bytter tittel til fylkesmann.

1961: Gerhardsen-regjeringen setter ned Gabrielsen-utvalget for å vurdere fylkeskommunens oppgaver og struktur. Forslag legges fram i 1965 om blant annet folkevalgt fylkesting.

1971: Stortinget vedtar å etablere «hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen».

1975: For første gang kan innbyggerne velge sine representanter til fylkesting. Oppgavene er avgrenset til videregående skole, helse og samferdsel.

1989: Christiansen-utvalget nedsettes for å se på hvordan kommuner og fylkeskommuner kan få økt ansvar ut fra generalistprinsippet (selv den minste skal ha ansvar for de samme tjenester som den største). Innstilling i 1992. Minstestørrelse på kommuner ca. 3.500, fylkeskommuner ca. 200.000 innbyggere.

1995: Regjeringen Brundtland får ikke Stortinget med på at strukturendringer må baseres på vedtak gjort av Stortinget og ikke frivillighet.

1996–97: KS setter ned Sundsbø-utvalget som ser på nye oppgaver og ny struktur for fylkeskommunen.

1997–98: Sentrumsregjeringen anført av Sp setter ned et «oppgavefordelingsutvalg» som skal se på hvilke oppgaver som kan flyttes fra staten og ned til sterke folkevalgte regioner. Forslag foreligger i 2000 med forslag til reformer.

2002: Etter forslag fra SV settes det ned en «distriktskommisjon» under ledelse av politiker og næringslivsleder Johan P. Barlindhaug. Innstilling oktober 2004. Betydelige oppgaver skal flyttes ned til færre, men sterkere regioner.

Barlindhaug sa blant annet dette til mediene:

«Dagens fylkeskommuner har ikke den makt og legitimitet som skal til for å utøve den regionalpolitikken som kommisjonen mener er nødvendig. Derfor mener vi det er viktig å ha et regionalt folkevalgt nivå med betydelig mer makt».

De foreslo fem–ti regioner som kunne bidra til verdiskaping og bolyst i hele landet.

KS hadde utredet sin modell, og anbefalte sju regioner. Det samme anbefalte både Sps Ola Borten Moe og Frp. Sps Åslaug Haga foreslo senere ni.

2005: Stortinget drøfter distriktskommisjonens forslag. Aps talsperson Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa blant annet dette:

«Arbeiderpartiet mener at mange av dagens fylkeskommuner er for små til å ivareta disse oppgavene, og at vi derfor trenger større og sterkere regioner (...) Vi foreslår derfor at det bør settes i gang et arbeid med å forberede en reform av det regionale nivået i tråd med dette

2005: Dette ble også grunnlaget for regjeringen Stoltenbergs arbeid fra 2005. I Soria-Moria-erklæringen het det:

«Nytt regionalnivå

Regjeringen vil gjennomføre en utredning av hvilke oppgaver som skal desentraliseres og hvordan en samtidig omorganisering av fylkesmannsembetene kan gjennomføres. Noen av dagens fylkeskommuner er for små for disse oppgavene, og vi trenger derfor større regioner. Inndelingen i regioner må ta hensyn til avstander og identitet, og skje i en prosess der både kommunene og dagens fylkeskommuner deltar. Regjeringen tar sikte på at dette arbeidet skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010

Regjeringens regionreform endte med et politisk mageplask der den eneste store oppgaven kostet dyrt for fylkeskommunene: 17.000 km riksvei ble fra 2010/11 omgjort til fylkesveier. Vedlikeholdsetterslepet var på over 60 milliarder kroner. Fylkeskommunen fikk 500 millioner kroner som kompensasjon.

Med ny regjering i 2013 måtte Erna Solberg bli enig med Venstre og KrF om en samarbeidsavtale. Sentrumspartiene krevde en regionreform basert på tidligere utredninger.

8. juni 2017 vedtok Stortinget med 96 mot 73 stemmer elleve fylkeskommuner. Som resultat av dette ble 49 statlige oppgaver overført de nye fylkeskommunene.

Staten er forpliktet til å følge en særskilt utredningsinstruks når statlige tiltak skal vurderes, også endringer av tidligere vedtatte tiltak.

Regjeringen har ikke fulgt denne instruksen på vitale punkt når de nå foreslår at tre fylkeskommuner deles i sju nye.

Prop. 113 LS (2021–22) Ny fylkesinndeling opplyser ikke saken. Den vurderer ikke faglige og økonomiske konsekvenser. Og det hele skjer uten høringer i nord!

Til alt overmål innrømmer regjeringen at disse sju fylkeskommunene vil ha behov for betydelige statlige overføringer. Et eget «inntektssystemutvalg» er derfor nedsatt med slik føring:

«Forslaget til nytt inntektssystem skal haldast innanfor ein provenynøytral ramme.»

Hvorfor skal andre regioner finansiere en reversering som i tillegg kan føre til en lavere kvalitet på tjenestene i reverseringsfylkene? Det er også en del av debatten før vår nasjonalforsamling eventuelt gjør et nytt vedtak.

Stortinget er smertelig klar over at det vil mangle rundt 40.000 fagfolk i helse/pleie og omsorg fra 2035 for å møte behovet. I tillegg mangler det minst 10.000 fagfolk innen skole og barnehage.

I en slik situasjon velger regjeringen å prioritere rundt 1 milliard kroner til en delvis reversering av en reform som de neste 8–12 år frigjør arbeidskraft til viktige tjenester for innbyggerne.

For de eldre som vil mangle et forsvarlig tilbud, er det provoserende at dette skjer samtidig med at Stortinget inviteres til å fjerne eldreombudsordningen grunnet et statsbudsjett som ellers må strammes inn.

Skal Støre bli husket som den første statsministeren fra Ap som reverserte en statlig reform – uten at evaluering var foretatt og konsekvensene forsvarlig utredet?