Disse barna fra Ukraina kom i mars til flyktningmottaket i Porsgrunn.

Disse barna fra Ukraina kom i mars til flyktningmottaket i Porsgrunn.

Foto: Britt Glosvik
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Selvbosetting vil avlaste systemet

Vi må fjerne proppen i bosettingssystemet. SV ønsker derfor å la flyktningene bosette seg selv.

Da Russland for knappe tre måneder siden snudde Europa på hodet, skjedde det noe med Norge.

Det er sterkt og rørende å se hvordan velviljen blant nordmenn har vært. Vi tok fram dugnadsånden, samlet sammen barneklær og mat, folk åpnet hjemmene sine, og stort sett alle landets kommuner har sagt at de vil bosette flyktninger.

Det ingenting i veien for å innrette en ordning med selvbosetting slik at det blir et makstak på antall per kommune.

Likevel ser vi at selve bosettingen går vanvittig sakte. Mennesker som over natta har fått hjemmene sine ødelagt, barnehager, nabolagsparker og fortauskafeer bombet, blir sittende med livet på vent når de kommer til Norge.

Mottakssenteret på Råde, som er en slags innendørs teltleir, er flyktningenes første stopp. Over hele landet har flyktninger innlosjert seg privat, eller blitt plassert på et mottak mens de venter på å få vite hvor vi skal plassere dem.

Flere organisasjoner har kritisert prosessen. Og det er ikke så rart, for det trenger faktisk ikke være sånn.

Det finnes nemlig en løsning på dette problemet. Vi kan fjerne en gedigen propp i systemet, og løsningen er omtrent like enkel som den er genial. Vi vil la de flyktningene som kan og vil bosette seg selv, gjøre nettopp det.

Det høres kanskje åpenbart ut. Men sånn det fungerer i dag, er det Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som bestemmer hvor flyktninger skal bo når de har fått opphold.

Selv om det gjøres en enkel kartlegging, ender dette ofte opp med å bli en loddtrekning for flyktningene. Du kan ha familie og gode jobbmuligheter i Rana, men likevel ende opp i Kristiansand. Velger du å flytte et annet sted enn det IMDi har bestemt, mister du introduksjonsstøtten du får når du kommer til Norge.

Når mottaksapparatet står under et så sterkt press som nå, er det en liten evighetsjobb å skulle sile alle gjennom denne ordninga.

Det finnes allerede i dag en ordning for avtalt selvbosetting. Det vil si at flyktningen kan finne bolig selv, og så ta kontakt med kommunen og IMDi for godkjenning. Det er imidlertid ikke alle kommuner som praktiserer dette, og man må fortsatt gjennom byråkratimølla.

SV ønsker enda et alternativ, som er enda mer fleksibelt.

Å la de flyktningene som har kapasitet til det bosette seg selv, vil avlaste systemet. Slik går det raskere for alle. De flyktningene som allerede har et tilbud om jobb eller bolig, kommer seg raskere i gang. Hvis du har et eksisterende nettverk, kan det bidra til raskere integrering.

Argumentene mot forslaget har stort sett vært at mange vil velge Oslo eller Sarpsborg, og at noen kommuner, gjerne store byer, ender opp med omtrent alle som kommer hit.

Det er lite som tyder på at det kommer til å skje. Tvert imot ser det ut til at ukrainere bosetter seg langt mer spredt enn andre innvandrere til Norge.

De 6.500 ukrainerne som bodde i Norge før krigen brøt ut, bor ifølge SSB i 308 av landets 356 kommuner. Folk flytter dit man kjenner folk, så det er helt naturlig at ukrainere som kommer hit som følge av krigen, dermed velger å bo omtrent like spredt. Det ser vi allerede i dag, med rekordmange som bor privat rundt om i landet, i stedet for på asylmottak.

Dessuten er det ingenting i veien for å innrette en ordning med selvbosetting slik at det blir et makstak på antall per kommune, og man kan vurdere å for eksempel unnta visse bydeler.

Det sier seg selv at mottaks- og bosettingsapparatet i Norge framover kommer til å være presset. Selvbosetting som et tredje bosettingsalternativ vil avlaste systemet og gi flyktningene mulighet til å ta i bruk ressursene sine i stedet for passivt å vente.

Tenk om vi kunne vist dem den velviljen, og latt folk bestemme over eget liv. I tillegg er det vinn-vinn for alle parter.