Bruk av majoritetsmakt kan til tider avspeiler en manglende evne til å gå i samskapende dialog. Men det er godt at vi ikke har et krav om enstemmighet i norske formannskap og kommunestyrer, mener skribentene.

Bruk av majoritetsmakt kan til tider avspeiler en manglende evne til å gå i samskapende dialog. Men det er godt at vi ikke har et krav om enstemmighet i norske formannskap og kommunestyrer, mener skribentene.

Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Samskapt politikk – eller flertallsvedtatt?

Produktivt uenighetsfellesskap er mer betegnende for kommunene enn samskaping i enighetsfellesskap.

Professor Asbjørn Røyseland skriver i et innlegg i Kommunal Rapport at trendene samskaping og en økende politisk polarisering, med politikk utviklet i lukkede rom, er på kollisjonskurs. Vi vil gjerne nyansere framstillingen.

Samskaping er gammel og grunnleggende god vin på nye flasker.

Vi argumenterer for at lokal og regional politikkutvikling mer skjer i samhandling med andre interessenter enn i lukkede rom. I vår forståelse av forholdet mellom samskaping og partipolitikk er kommunene kjennetegnet av et produktivt uenighetsfellesskap, i motsetning til samskaping i enighetsfellesskap.

Politisk uenighet, ulike ideologiske utgangspunkt og meningsmangfold representerer gode og produktive kjennetegn ved våre vestlige demokratier – og ikke minst i Norge. Men på tross av disse motsetningene utvikler den norske politikk- og velferdsmodellen løsninger som det er bred oppslutning om, noe som kan ses på som et lokalpolitisk ideal.

Politisk uenighet er også et spennende utgangspunkt for nytenkning, gitt at partiene og deres representanter har en grunnleggende respekt for konkurrentenes utgangspunkt og meninger. En prosess som starter med meningsbrytning og saksrettet argumentasjon kan gjerne bidra til bedre løsninger for krevende utfordringer i by og bygd enn samskapte løsninger, utviklet i et kunstig eller påtvunget enighetsfellesskap.

Som vi vet fra innovasjonsteorien, skapes nemlig nye løsninger snarere i et miljø av diversitet og hvor kunnskapen om lokale og regionale forhold er god.

Norske politiske partier er noe annet enn valgkampmaskiner med ferdigtygde standpunkter. Vår påstand er at det foregår en brei og mangslungen aktivitet i alle politiske partier – på alle nivåer, slik at «gode løsninger utvikles».

Slik aktivitet skjer både i den løpende kommunalpolitiske aktiviteten og i lokallagsarbeidet, men ikke minst i alt programarbeidet lokalt og regionalt og nasjonalt. Nasjonalt er det lange og levende debatter, først i bredt sammensatte programkomiteer, og deretter i programprosesser før og under landsmøtene.

Innimellom er det seminarer og webinarer, som ikke minst har fått et stort oppsving i koronatiden. Snart kommer konferansene i gang igjen. Dette er langt fra en aktivitet for de få i lukkede rom, og den er ofte også preget av tett kontakt med både interesseorganisasjoner og relevante fagmiljøer.

Samskaping er et nytt begrep i vinden, oversatt fra det engelske co-creation. Innholdsmessig er det derimot lite som skiller samskaping fra det planleggere og vi planleggingsforskere har arbeidet med i lang tid. Men vi har brukt andre begreper, som medvirkning, samhandling, kommunikativ og samarbeidende planlegging osv.

Utvidelse av kunnskapsgrunnlaget, demokratiutvidelse, innlemming av andre grupper enn de som møter på folkemøter, felles læringsarenaer i samfunnet, borgeropplæring, foredling av samspillet mellom fag og politikk – er alle kjente perspektiver med betydning for politikkutvikling og med potensial for nyskaping.

Planlegging som aktivitet innebærer altså i stor grad politikkutvikling hvor samarbeidet mellom ulike typer faglighet, politikk og (lokal)samfunn utvikles og også utfordres.

Så, samskaping er gammel og grunnleggende god vin på nye flasker. Vi har alle både nytte og glede av å bytte flasker og begreper av og til, og nærme oss kjente utfordringer på nye måter.

Det er bra at fagområder inspirerer hverandre. Som Røiseland og Loe skrev i 2019: «Et annet spørsmål er imidlertid om samskaping (…) representerer noe substansielt og empirisk nytt. Definisjonen av samskaping inviterer til å se på eksempelvis en kommune som en arena for samarbeid, der ulike ressurser kan knyttes sammen til beste for lokal problemløsning og tjenesteproduksjon.»

Dette kan vi slutte oss til, men med en tydelig reservasjon: Det finnes reelle interessemotsetninger og verdikonflikter i ethvert kommunesamfunn, og kommunestyret er i sin fulle rett til å avgjøre omstridte spørsmål gjennom flertallsvedtak.

Så kan det være at bruk av majoritetsmakt til tider avspeiler en manglende evne til å gå i samskapende dialog. Men når grunnleggende uenighet om fordeling av goder og byrder mellom grupper og lokalsamfunn oppstår, skal vi være glade for at vi ikke har et krav om enstemmighet i norske formannskap og kommunestyrer.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.