Det er en norsk særhet å forherlige institusjonsomsorgen, mener Einar Holand. Illustrasjonsfoto: Magnus K. Bjørke
Debatt

Retten til sykehjemsplass struper kommunenes frihet

Kommunene bør lage forskrifter hvor det tydeliggjøres at de færreste bestemødre skal måtte bo i en institusjon.

Vi må for all del hindre at vi snur oss tilbake til 80- og 90-tallets institusjons-tenkning.

Av alle «rettigheter» er retten til å bo i en institusjon en av de mest overflødige, mener mange om vårens mest stillferdige lovendring: «Endring i pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester – kriterier og ventelister).»

Men nå er den allerede gjeldende, denne retten. Og alle landets kommuner avkreves i samme slengen en lokal forskrift som altså skal definere hvem, eller hvilke bestemødre, som skal ha «retten» i hver enkelt kommune.

Vi har allerede et tydelig lovkrav om at tjenesten skal være forsvarlig, noe som innebærer at det er en selvfølge at om det bare er langtidsplass i sykehjem som er forsvarlig, ja, så må kommunen tildele slik plass.

Min erfaring gjennom 15 år som rådgiver for omsorgstjenestene norske kommuner er at det ikke har manglet på sykehjemsplasser for dem som det er eneste forsvarlige løsning for.  Derimot har det ofte manglet på alternativer for alle dem som ikke klarer seg med tjenester i opprinnelig hjem, og som derfor trenger noe imellom dette og heldøgns pleietjenester.

Jeg har vært opptatt av å skape alternative visjoner om omsorgen i livets siste fase – hvordan vi kan legge til rette for at folk skal ha ansvar i eget liv, og for eget liv, hele veien fram.  At vi skal leve mens vi gjør det.

Spesielt har det da vært gledelig å oppleve at vår norske særhet hvor vi forherliger institusjonsomsorgen, ja, hvor vi til og med har målt kommunenes tjenestekvalitet etter antallet sykehjemsplasser, er i ferd med å endres – sakte, riktignok, men sikkert. Til nå. For nå har altså Stortinget bestemt at retten til sykehjemsplass skal «styrkes» gjennom nye lover og forskrifter. Retten til å leve de siste årene av livet på en institusjon skal trekkes fram og støttes av egne forskrifter!

Dette er bare et trist signal fra våre myndigheter i ei tid hvor hverdagsrehabilitering, egenmestring og mening i hele livet holder på å vinne over standardiserte pakkeløsninger med «heldøgns omsorg».

Men, kan vi ikke snu på det og tenke: Dette er bra, dette gir nye muligheter for å styrke rehabiliteringsparadigmet?

Vi må jo det, nå er lovendringen her, og vi må for all del hindre at vi snur oss tilbake til 80- og 90-tallets institusjonstenkning.

Når alle kommunene i Norge nå skal nedfelle kriterier for tildeling av sykehjemsplass og heldøgns tjenester i egen forskrifter, er det en gyllen anledning til å ta den viktige debatten: Hvor hører sykehjemmet hjemme i vår omsorgskjede eller omsorgstrapp? Hvem hos oss er det vi tenker skal ha sykehjemsplassene, og ikke minst: Hvordan skal vi skru sammen tjenestene våre på en måte som gjør at bestemor får være mesteren i eget liv helt til det ikke finnes noe mer å mestre i hennes liv?

Som rådgiver vil jeg bidra til at kommunene nå ser muligheten til å ta den viktige diskusjonen om sykehjemmets funksjon i omsorgskjeden, og at de lager forskrifter hvor det tydeliggjøres at det faktisk er de færreste bestemødre som skal måtte bo i en institusjon.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.