«Øvre Otta-saken gir Sp nytt trøbbel»

Under denne overskrift «Øvre Otta-saken gir Sp nytt trøbbel» hadde Kirsten Kopland i Kommunal Rapport en artikkel med utgangspunkt i ovennevnte sak for en tid siden. Artikkelforfatteren betegnet saken som dramatisk. Som gruppeleder fro Sp-gruppen i Skjåk kommunestyre både i forrige periode og nå, og som styremedlem og senere formann i Skjåk Sp, har jeg noe kjennskap til hva som har foregått i Skjåk Sp og i kommunestyret vedrørende Øvre Otta-saken. Jeg finner det derfor riktig å komme med en del opplysninger, samt kommentarer til artikkelen i Kommunal Rapport.

Utbygging aktuelt fra 1967
Skjåk Almenning solgte rettighetene til utbygging av Skjåkfallene allerede i 1967 til Tafjord Kraftselskap og Kraftlaget Opplandskraft. Det har derfor hele tiden siden stått helt krystallklart for alle og enhver at utbygging av vannfallene en eller annen gang måtte bli aktuelt.
I 1974 ble det planlagt en gigantutbygging som gikk ut på å bygge ut de oppkjøpte vannfallene, i alt vel 3 TWh. Dette ble det satt en stopper for den gangen, blant annet på grunn av den del motstand, samt overproduksjon av elektrisk kraft i Norge. Utbyggingsplanene ble lagt på is.
I 1992 besluttet eierne av fallrettene å starte arbeidet med planlegging for en konsesjonssøknad. Det ble sendt ut forhåndsmelding til kommunen om utbygging av deler av det oppkjøpte utbyggingspotensial.
I 1993 ble det laget en stortingsmelding om vannkraftutbyggingen i Norge som resulterte i Samlet plan for utbygging av vannkraftressursene. For Sps vedkommende skulle denne planen være styringsredskap for eventuell vannkraftutbygging senere.

Konsesjonssøknad
I 1995 forelå så konsesjonssøknaden med diverse utredninger fra utbyggere. Søknaden fulgte lojalt det som var frigitt for konsesjonsbehandling i Samlet Plan. Med konsesjonssøknaden fulgte også diverse utredninger om konsekvenser m.v. ved en eventuell utbygging.
Skjåk kommunestyre behandlet forhåndsmeldingen om kraftutbyggingen da den kom i 1992. I vedtaket som da ble gjort, lå det noe skepsis til prosjektet, særlig med planene for prosjektet fra 1974 i friskt minne. Dette var for så vidt naturlig, i og med at mange faktorer i prosjektet var ukjente, og hva gjør man gjerne overfor det som er ukjent? Jo, en reserver seg. Med det vurderingsgrunnlaget som forelå den gang, kunne og burde saken ha vært behandlet på en langt mer forsiktig måte. Dette er etterpåklokskap, men nevnes likevel.
Da Samlet Plan forelå i 1993, ble det klart hvilke vassdrag Øvre Otta-utbyggingen ville komme til å omfatte. Det enkelte var skeptiske til, både i Skjåk Sp og kommunestyret, var inngrepene i det som er blitt betegnet som Nord-området der elvene Tora, Føysa Vulu og Blankåi ville bli berørt. For min egen del var jeg blant dem som delte denne skepsisen, blant annet fordi jeg er setereier i området og så for meg inngrep som ville virke inn på vekstvilkår, dyreliv m.v. i området.

Stort feilskjær
Før årsmøtet i Oppland Sp i 1995 ble det oppnevnt en programkomité i Skjåk Sp som skulle vurdere/kommentere fylkesprogrammet for 1995-1999. Her ble det av enkelte, uten at dette verken var styrebehandlet eller behandlet i medlemsmøte, bedt om at vassdragene i Nord-området ble vernet. Dette er etter min mening det største feilskjæret som ble begått i denne saken så langt fra Skjåk Sps side. Konsesjonssøknad med konsekvensutredninger forelå ikke på daværende tidspunkt, og det var rett og slett ikke grunnlagsmateriale godt nok til å fatte en så bastant formulering som programkomiteen gjorde i dette tilfelle. Det som forverret det hele var at årsmøtet fattet et prinsippvedtak om å gå imot hele Øvre Otta-prosjektet. Dette var å gå enda lenger enn det Skjåk Sp ved programkomiteen hadde foreslått.
Det har vist seg i ettertid at prinsippvedtak i Oppland Sp har medført uante konsekvenser. Blant annet maktet styret i fylkespartiet med dette som bakgrunn å få innen formulering i stortingsvalgprogrammet for 1998-2002 om å gå imot Øvre Otta-utbyggingen. Så vidt jeg kjenner til, er det ganske enestående at et enkelt prosjekt blir beskrevet i et stortingsvalgprogram på denne måten, og dette til tross for at både styret i Skjåk Sp og 11 av 13 Sp-ordførere, samt en del varaordførere i Oppland, ba om at denne formuleringen ble strøket.

Tok feil om takhøyden
Jeg har oppfattet Sp dit hen at det skal være stor takhøyde for lokalt selvstyre. Denne saken, og en del andre saker i den senere tid, har vist at jeg har tatt grundig feil. Fylkespartiet, som skulle være vår brobygger fra lokallag mot sentrale myndigheter, er altså lokallagets verste motstander. Dette forklarer noe av medlemsflukten fra partiet.
Det var først etter at konsesjonssøknaden med konsekvensutredninger forelå at det var mulig å danne seg et helhetsbilde av prosjektet. Dette har medført at de aller fleste av dem som var skeptiske til utbyggingsplanene før, nå går inn for en mer omfattende utbygging. Stemmetallet i Skjåk kommunestyre, som består av 21 representanter, bekrefter dette. Av 14 Sp-representanter stemte 12 for konsesjonssøknaden slik den forelå, to stemte for et redusert alternativ sammen med Bygdelista. Fire Ap-representanter stemte sammen med de 12 Sp-representantene for full utbygging. Dette viser at vår ordfører Hans Krogstad har massiv støtte i kommunestyret og Skjåk Sp for den linjen han har fulgt i kraftutbyggingsspørsmålet, men som han til stadighet blir angrepet for i massemediene og av kraftutbyggingsmotstandere.
NVE behandlet konsesjonssøknaden og avga innstilling 10. mars 1997. Det ble klargjort at alle berørte vassdrag skulle ha minstevassføring. En del elver ble foreslått tatt ut av prosjektet, slik Sp og kommunestyret også hadde gått inn for. Med det vurderingsgrunnlag som en da hadde å forholde seg til, og fordelene veies mot ulempene, fortoner fordelene seg mer åpenbare enn ulempene.

Motstanden
De som har tatt en prinsipiell beslutning om å gå imot utbygging av Øvre Otta, vil selvsagt fremdeles hevde at naturinngrepene og konsekvensene av en utbygging er for store. Dette er eksempelvis naturvernere, en del ordførere i Ottadalen og vernegruppen Vern Øvre Otta, samt styret i Oppland Sp. En slik holdning er etter mitt syn forkastelig, fordi en da tar et standpunkt og finner argumenter etter hvert som det passer. En slik argumentasjon har vist seg å være helt meningsløs, men har likevel sin virkning. Selv et dårlig argument eller en usannhet kan etter hvert framstå som en form for sannhet når den blir gjentatt mange nok ganger. Metodikken er velkjent i propagandasammenheng.
Av argumenter mot kraftutbyggingen er tørre elver, skjemmende steintipper, skjemmende overføringslinjer, - ja, til og med frykt for flom, frykt for at det ikke blir flom og frykt for at det blir flo og fjære i Vågåvatnet er nå blitt argumenter.

Minstevassføring
Det er imidlertid slått fast fra NVE at alle berørte elver skal ha minstevassføring. De mest innbitte motstandere nekter å godta dette og hevder hardnakket at berørte elver blir «sildrebekker». For å illustrere hvor stor minstevassføringen blir for eksempel i Pollfossen, som er en velkjent turistattraksjon, skal det her slippes 15 kbm. vann pr sekund. Dette er ingen tørrlagt elv.
Steintipper kan virke noe skjemmende enkelte steder, men tunnelmassen betraktes i dag som en ressurs. Faktum er at det er knapphet på grus både til veivedlikehold og betongproduksjon i området.
Overføringslinjen mellom Skjåk og Vågå blir av enkelte betegnet som skjemmende. Det faktiske forhold er at det i dag går en kraftlinje mellom Skjåk og Våga. Denne overføringslinjen skal bort til fordel for en ny kraftlinje dersom det blir utbygging.

Grunnløs frykt
Når det gjelder vassføringen i Ottaelven for øvrig, er det en helt grunnløs frykt både for at utbyggingen skalmedføre større flomfare eller at det skal bli mindre flom enn nå. Vannslippet fra Rauddalsvatnet og Breidalsvatnet er allerede regulert ved et velutprøvd manøvreringsreglement.
Motstanderne har hevdet at utbyggingen skjer i urørt natur og urørte vassdrag. Det faktiske forhold er at deler av sideelvene Tora og Vulu for lengst er overført til Tafjord. Dette er ikke framkommet i debatten så langt, men tvert imot fortiet.

Medlemsflukten
I artikkelen i Kommunal Rapport har tidligere varaordfører Gudbrand Hyrve synspunkter på hvorfor medlemstallet i Skjåk Sp har gått drastisk ned siden 1995. Det må gjerne kritiseres at vedtak i Skjåk kommunestyre nå er annerledes enn det Gudbrand Hyrve kunne tenke seg. Imidlertid må det presiseres at vurderingsgrunnlaget nå og da forhåndsmeldingen ble sendt ut, er vidt forskjellig. Vi har et annet kommunestyre som har fattet en beslutning basert på utredninger, forhandlinger med utbygger, en innstilling fra NVE med et balansert syn på kraftbehov og inngrep i natur og miljø m.v. Dette grunnlaget manglet vi i forrige periode.
Hva som kan være årsaken til medlemsflukten i Skjåk Sp, er noe uklart. Vi vet med sikkerhet at tre medlemmer har meldt seg ut på grunn av lokallagets standpunkt i kraftutbyggingsspørsmålet. Blant disse er Gudbrand Hyrve. Vi vet også med sikkerhet at mange, ja, kanskje de fleste, har latt være å fornye sitt medlemskap på grunn av håndteringen av saken i Oppland Sps styre, Sps sentralstyre og Sps landsmøte.

Forslaget fra Skjåk Sp om å be om at vassdragene i Nord-området ble vernet, er etter min mening det største feilskjæret som ble begått i denne saken så langt fra Skjåk Sps side

Fylkespartiet, som skulle være vår brobygger fra lokallag mot sentrale myndigheter, er lokallagets verste motstander

Vi vet med sikkerhet at mange har latt være å fornye sitt medlemskap på grunn av håndteringen av saken i Oppland Sps styre, Sps sentralstyre og Sps landsmøte