FACT er ikke et spesialist­helsetjeneste-team på hjul

Storkommunenettverket for psykisk helse fremhevet i sin kronikk 22. januar hvordan FACT-team har forbedret tjenestene for mennesker med langvarige og sammensatte behov.

Samtidig uttrykkes det bekymring for at satsingen kan svekke kommunal tilnærming og metodikk.

Vi deler noe av denne uroen. FACT som modell skal legge til rette for integrerte tjenester på tvers av tjenestenivåer, og ikke være en forlenget arm av spesialisthelsetjenesten.

Kjernen er et forpliktende og likeverdig samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten – der begge parter bringer inn avgjørende kunnskap, kompetanse og ulike faglige tilnærminger.

Flere team er etablert med lavt kommunalt innslag i eierskap, teamledelse og bemanning. I disse tilfellene er det en fare for at FACT-teamene i praksis fungerer som ambulerende spesialistteam.

Kommunalt ansatte bringer inn andre perspektiver, kompetanse, nettverk og en forankring i brukernes lokalsamfunn som ikke spesialisthelsetjenesten kan tilby. Dette gir teamet bedre forutsetninger for å jobbe recovery-orientert og helhetlig, med brukerens livssituasjon som utgangspunkt.

FACT-teamene har ansvar for å sikre helhet og sammenheng for brukerne sine – gjennom egne tiltak og i samarbeid med andre tjenester som hjemmehjelp, Nav og i bemannede boliger. Dette er helt sentralt for å få til gode bedringsprosesser for brukerne, ettersom det er i kommunen de bor og der de skal leve livene sine.

Et velfungerende samarbeid forutsetter tydelig ansvarsdeling, gode relasjoner og løpende dialog – særlig når flere tjenester skal gis og koordineres rundt samme person.

En estimering NAPHA gjorde i fjor på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, viser at det er behov for om lag 200 FACT-team, mot i overkant av 80 i dag.

Stor etterspørsel og for lav kapasitet i FACT-teamene kan ha påvirket enkelte team sine inntakskriterier og ført til prioritering av tradisjonelle «sykehusoppgaver».

Mange team har en høy andel brukere på tvunget psykisk helsevern, dom til tvunget psykisk helsevern og/eller utfordringer av en alvorlighetsgrad som krever vedvarende tett oppfølging. Modellens føringer om recovery-orientert tilnærming, metoder for inkludering i lokalsamfunnet og styrking av livskvalitet kan da stå i fare for å ikke rekke opp på prioriteringslista.

Vi deler Storkommunenettverkets bekymring for en utvikling mot smale og diagnosespesifikke FACT-teamvarianter, som for eksempel Rus-FACT.

FACT er utviklet for å favne bredt – og nå en brukergruppe som faller mellom stolene i det ordinære tjenesteapparatet. En for smal målgruppe gjør at enkelte brukergrupper, for eksempel mennesker med ROP-lidelser, står i fare for fortsatt å falle mellom stolene.

Dette fordrer samtidig at også andre deler av spesialisthelsetjenesten, som tverrfaglig spesialisert rusbehandling og eventuelt habiliteringstjenesten, er involvert i arbeidet med FACT.

debatt

Les også:

FACT ung-team kan gi bedre oppfølging

Etableringen av FACT-team har mange steder gått raskt. Kommunene ble i starten av satsingen ofte i for liten grad involvert i teametableringene. I mange tilfeller blir det ikke satt av nok tid og ressurser til forprosjektfasen, som er svært viktig for å avklare spørsmål knyttet til finansiering, samarbeidsavtaler, drift og bemanning.

De siste årene har Helse- og omsorgsdepartementet endret tilskuddsordningen, slik at det nå stilles krav om at kommunene skal være formell søker ved oppstart av FACT- og FACT ung-team.

Samtidig er det et krav om en samarbeidsavtale mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste. Parallelt med disse endringene er implementeringsstøtten for teamene styrket og i større grad organisert regionalt. Dette gir større kapasitet og mulighet til å følge teamene tettere, og dermed bidra til at FACT-teamene organiseres og jobber i henhold til modellen, og at føringer og anbefalinger fra helsemyndighetene etterfølges.

Skal FACT fungere etter intensjonen, må kommunene ha en tydelig rolle. Det krever balansert eierskap og ansatte fra begge tjenestenivåene. Tett og likeverdig dialog – både på teamnivå, i styringsgrupper og foretaks- og kommuneledelse, og forankring i helsefelleskapene, er en forutsetning for å få dette til.

Dette er ikke bare organisatoriske grep. Det handler om å sikre at mennesker med de mest sammensatte behovene får tjenester som henger sammen, og som faktisk er til nytte for dem.