KS’ debatthefte: Er det økt endringstakt vi trenger?

Nå jobbes det for fullt i Kommune-Norge med budsjettet for 2026 og økonomiplan for de neste fire åra. Ikke med kreativt arbeid for å utvikle tjenestetilbud, styrke kulturen og ivareta naturen.

Nei – det dreier seg om pengejakt for å opprettholde lovpålagte oppgaver og det mest nødvendige.

Jeg opplever, og tror det gjelder de fleste kommunepolitikere, at kommuneøkonomien er så stram at vi tvinges til raskere og mer omfattende omstillinger enn det som er både ønskelig og forsvarlig.

Midt oppe i dette kommer KS med sitt debatthefte og spør hva vi må gjøre i vår kommune de neste åra for å øke endringstakten for bærekraftig velferd.

Jeg, og det tror jeg gjelder de aller fleste kommunepolitikere, er fullstendig klar over at krig og ustabilitet i verden, klimaendringer, tap av naturmangfold og demografiendringer, gjør at norske kommuner må omstille seg.

Samtidig skal kommunene balansere hensyn til miljø, økonomi, tjenestetilbud og ansatte. I en middels stor kommune som Hole, dreier det som seg om nesten 200 km² med verdifull natur med skog og vann, dyrket mark og kulturlandskap, drøyt 7.000 mennesker, omtrent 600 ansatte og disponering av litt over 720 millioner kroner i året.

Det er et stort ansvar som må forvaltes med klokskap.

Da oppleves det mildt sagt spesielt at det KS ber oss om å drøfte, er hvordan vi kan øke den såkalte endringstakten.

Et gammelt visdomsord sier noe om at det kan lønne seg å skynde «seg langsomt». Det tror jeg det av mange grunner er klokt nå.

 Jeg skal liste opp fem grunner her:

• Velferdsmodellen må stå fast. Det må ikke sås tvil om at grunnmuren i den norske velferdsmodellen skal stå fast. Vi betaler vår skatt til fellesskapet og skal få tilbake tjenester i samsvar med det.

Selv om vi må vri ressursbruk fra barnehage til eldreomsorg fordi det blir færre barn og flere eldre, skal foreldre være sikre på at barna får et godt barnehagetilbud.

Folk skal være trygge på tilbud om blant annet barnehage, skole, skolefritidsordning, helsevesen og verdig omsorg når vi trenger det.

Mennesker med særlige utfordringer skal få nødvendig hjelp av fellesskapet.

• Tilliten i samfunnet må opprettholdes.

Tillit mellom befolkningen, folkevalgte og ansatte i kommunene er limet i samfunnet. Ukritisk og overdreven ordbruk om endringer, sammen med de kuttene som kommuneøkonomien tvinger fram, kan så tvil om at kommunen vil gi nødvendige og grunnleggende tjenester.

Vi ser fra andre land hvilke krefter som vokser fram og ryster verdier, samfunnsorden og troen på demokratiet når folk ikke har tillit til de som styrer.

• Ansatte i kommunene må involveres og ivaretas.

De ansatte i kommunene er en enorm ressurs, og de som i praksis skal gjennomføre nødvendige endringer og omstilling, samtidig som oppgaver og tjenester ivaretas. Det får vi bare til om vi bruker tid på involvering, medvirkning, og kompetanseheving.

Vi mangler ansatte til oppgaver i kommunene. Skal vi rekruttere og beholde ansatte, må vi ikke skape utrygghet, umenneskelig arbeidspress og hoppe bukk over rettigheter fordi endringstakten skal opp.

• Vellykket endring tar tid.

Omstilling og store endringer som angår bokstavelig talt livsviktige oppgaver, må utredes og vurderes skikkelig.

Feilgrep kan være dramatiske for de som rammes og koste kommunene dyrt. Aller minst trenger vi nå forhastet beslutninger som på kort sikt gir økonomisk gevinst, men på lengre sikt forverrer klima- og naturkrisa.

Vi må også ta høyde for at vi må tid til å prøve og feile.

• Omstilling har vært, er og vil bli en del av kommunehverdagen.

Kommunene har vist at de kan handle raskt når katastrofer som flom, skred og pandemi rammer. Det er de langsiktige endringene, som skyldes blant annet endring i økonomiske rammebetingelser, klima og demografi, jeg mener vi må møte ved å skynde oss langsomt.

Det norske samfunnet har nok penger til at vi har tid og råd til det. Norske kommuner har alltid vært under endring, og endrings- og omstillingsbehovet vil ikke gå over.

Det er som et maratonløp. Enhver som har løpt maraton vet at det er særdeles uklokt, og straffer seg hardt og brutalt, å legge inn spurter – det som på KS-språket kalles økt endringstakt – underveis i løpet.