Brann og redning er en oppgave som godt kan organiseres som kommunale oppgavefellesskap, mener Oslo Economics.

Brann og redning er en oppgave som godt kan organiseres som kommunale oppgavefellesskap, mener Oslo Economics.

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Oppgavefellesskap – et godt samarbeidsalternativ

Kommunale oppgavefellesskap kan være en velegnet samarbeidsform for en rekke oppgaver, også større oppgaver som i dag gjøres interkommunale selskaper.

Ved utgangen av 2023 vil kommuner vil ikke lenger kunne organisere interkommunale samarbeid med hjemmel i paragraf 27 i den gamle kommuneloven, såkalte paragraf 27-samarbeid. Disse samarbeidene må omdannes til én av samarbeidsformene som er tillatt i den nye kommuneloven.

De mest aktuelle alternativene vil være vertskommunesamarbeid, interkommunalt selskap (IKS) og kommunalt oppgavefellesskap.

Samarbeidsformen IKS kan sies å være nokså rigid.

Vertskommunesamarbeid er den samarbeidsformen som ligner mest på oppgaveløsning internt i kommunen, ettersom kommunestyrene i slike samarbeid forholder seg til sin egen kommunedirektør. Dette legger godt til rette for lokalpolitisk styring og kontroll fra vertskommunenes kommunestyre, samt effektivitetskontroll og evne til omprioritering mellom aktiviteten i samarbeidet og andre aktiviteter.

En utfordring ved vertskommunesamarbeid er at samarbeidskommunene, altså kommunene som ikke er vertskommune, har mindre formell påvirkning på samarbeidet. Vertskommunesamarbeid kan derfor sies å være særlig godt egnet der uformelle kanaler for påvirkning fungerer godt, og der kommunene i samarbeidet har like prioriteringer.

Interkommunalt selskap (IKS) er en samarbeidsform som er særlig aktuell i tilfeller der kommuner ønsker å gi virksomheter selvstendighet til å utvikle seg uten direkte politisk styring.

Samarbeidsformen kan sies å være nokså rigid. Endringer i selskapsavtalen, herunder beslutninger om utvidelse, utelukkelse og oppløsning, må besluttes av hvert enkelt kommunestyre.

Rigiditeten kan gi forutsigbarhet for samarbeidet, men samtidig hindre videreutvikling og stå i veien for kommunestyrenes evne til å omprioritere midler fra IKS-et til andre aktiviteter.

Samarbeidsformen stiller høye krav til rolleforståelse. Kommunestyrerepresentantene må slå seg til ro med at de i hovedsak kan påvirke IKS-et gjennom valg av medlemmer til representantskapet. Medlemmene av representantskapet må forstå at de kun skal velge budsjett og styremedlemmer, og overlate oppfølging av daglig drift til styret.

Kommunalt oppgavefellesskap er en ny samarbeidsform som er laget som et alternativ til samarbeidene som er hjemlet i paragraf 27 i den gamle kommuneloven.

Samarbeidsformen er formelt sett enkel, ettersom kommunestyrene i samarbeidskommunene kan velge bare å ha et representantskap mellom seg og administrasjonen i samarbeidet, og ikke både representantskap og styre, som i IKS. Samarbeidsformen stiller dermed mindre krav til rolledeling, ettersom all oppfølging av samarbeidet kan samles i representantskapet.

Samarbeidsformen er også mindre rigid enn IKS. For eksempel trenger ikke oppgavefellesskap å være selvstendige rettssubjekt, og hovedkontor trenger ikke å være definert som en del av samarbeidsavtalen.

Både vertskommunesamarbeid og kommunalt oppgavefellesskap er forholdsvis enkle samarbeidsformer, og kan begge brukes på en rekke av de samme samarbeidsområdene. Likevel er det en tydelig forskjell: Et oppgavefellesskap ikke kan gis myndighet til å fatte enkeltvedtak, slik et vertskommunesamarbeid har mulighet til.

Samtidig er det en mulighet at man ved bruk av oppgavefellesskap kan dekke behovet for enkeltvedtak ved at dette fattes av den enkelte kommune i samarbeidet.

En annen viktig forskjell er at kommunale oppgavefellesskap ikke er underlagt kommunedirektøren i én av kommunene. Dette kan gi likere innflytelse fra samtlige kommuner, men samtidig begrense kommunedirektørens evne til å koordinere aktiviteten i samarbeidet og kommunen for øvrig.

Kommunale oppgavefellesskap er derfor særlig aktuelle i samarbeid der det er begrenset behov for koordinering med resten av kommunen, og der deltakerkommunene ønsker like formelle påvirkningsmuligheter.

Vår vurdering er at kommunale oppgavefellesskap kan være en velegnet samarbeidsform for en rekke oppgaver, også større oppgaver som i dag gjøres i IKS.