Gjennom økt privat-offentlig samarbeid ville vi fått både bedre tjenester og mer omsorg for velferdspengene, skriver Arnfinn Nordbø.

Gjennom økt privat-offentlig samarbeid ville vi fått både bedre tjenester og mer omsorg for velferdspengene, skriver Arnfinn Nordbø.

Illustrasjonsfoto: Dag Jenssen / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Økt privat–offentlig samarbeid vil gi bedre tjenester og mer omsorg

Kommunene bør samarbeide mer med private om egne tjenesteleveranser. Det vil gi viktige bidrag til både kvalitetsutvikling, innovasjon, effektivitet og trimming av offentlig sektor.

Sjelden eller aldri gir monopoler best kvalitet, mest innovasjon eller lavest pris. Men innen eldreomsorgen, som har vært i medienes kritiske søkelys den siste tiden, er offentlig monopol realiteten i de fleste kommuner.

Gjennom en årrekke har private vist at de tilfører kvalitet og innovasjon i tjenestene.

Mangel på reell konkurranse gir oss ofte både dyrere og dårligere tjenester. Derfor bør kommunene samarbeide mer med private om egne tjenesteleveranser. Det vil gi viktige bidrag til både kvalitetsutvikling, innovasjon, effektivitet og trimming av offentlig sektor.

Kommuneøkonomien er stram flere steder. Mange kommuner må redusere sine kostnader, og helst uten at det skal gå ut over kvaliteten på tjenestene til innbyggerne.

Framover blir vi stadig flere eldre. Andelen i yrkesaktiv alder minker, og vi blir færre til å finansiere økte utgifter til pensjon og eldreomsorg. Vi må også omstille oss til lavere oljeinntekter. Samtidig har Norge sammenlignet med mange andre land en svært stor offentlig sektor. Dette er kostnads-, ressurs- og bemanningsutfordringer vi har.

Samtidig har vi også kvalitetsutfordringer. Er kvaliteten på eldreomsorgen i dag god nok? Bør det ikke bli enklere enn i dag å få sykehjemsplass? Hadde ikke mange ensomme eldre, som visner hen alene i eget hjem, hatt det bedre i et omsorgsboligfellesskap eller på sykehjem?

Burde det ikke innføres en bytterett i eldreomsorgen, at om man var misfornøyd med tjenesten, var kommunen pålagt å ha minst en annen tilbyder enn seg selv som et alternativ, slik det er i Danmark?

Hvordan løse disse utfordringene – både ressursutfordringene og de høye kvalitetsforventningene? Og med den usunt store offentlige sektoren vi har i Norge i dag, kan noe gjøres for å styrke privat sektor uten at det går ut over det offentlige tilbudet?

Vi har ikke svarene på alt. Men iallfall ett av flere svar på disse spørsmålene burde være å la privat sektor levere flere av de offentlige tjenestene. Mer privat-offentlig samarbeid ville bidratt positivt til alle de ovennevnte utfordringene.

Flere kommuner burde la private konkurrere om å levere best mulig tjenester for sine innbyggere innen blant annet praktisk bistand, omsorgsboliger, hjemmetjenester og sykehjemsdrift. Dette fører ikke til todeling og er ikke privatisering, som det ofte feilaktig påstås.

Helseminister Ingvil Kjerkol sa noe lignende i sin årlige helsetale 26. januar: «Ressursene skal brukes på gode helse- og omsorgstjenester for alle fremfor private tilbud som treffer få», sa hun.

Men påstanden stemmer ikke. Tjenestekjøp eller konkurranseutsetting, hvor det offentlige bestiller og finansierer tjenestene som private leverer, koster ikke mer for brukeren og treffer ikke kun «de få». Det offentlige beholder ansvaret og kontrollen og bestemmer hvem som skal få tjenesten. Og hvis ikke leverandøren leverer i henhold til avtalen, kan den sies opp. Altså må den private leverandøren være på tå hev hele tiden for å levere best mulig tjenester.

Gjennom en årrekke har private vist at de tilfører kvalitet og innovasjon i tjenestene. Brukerne settes i sentrum, og er gjennomgående mer fornøyd når private leverer. Og nettopp det bør være det sentrale: Brukeren – og ikke hvem som leverer tjenesten.

Samtidig vil kommuner gjennom å konkurranseutsette deler av velferdstilbudet også kunne revitalisere egen drift. Monopol er sjelden en god løsning, det skaper uheldige effekter. Dersom man ikke er nødt til å konkurrere, vil man ha en tendens til å drive mindre effektivt, mindre brukerorientert, mindre transparent og mindre innovativt, slik at både kvaliteten på tjenestene blir dårligere og kostnadene på tjenestene øker.

Skattepengene våre må forvaltes klokt, vi må få mest mulig omsorg, kvalitet og utvikling for pengene. Da bør vi ha mer privat-offentlig samarbeid. Slik får man positiv konkurranse om å være best på kvalitet og å ha de mest fornøyde brukerne.

Samtidig gir dette best forutsetninger for innovasjon, effektivitet, reduserte offentlige utgifter og for økt kapasitet og reduserte køer. Og de eldre fortjener verdighet og bør ha en bytterett, et annet alternativ, om de ikke er fornøyd med tjenesten de får.

Gjennom økt privat-offentlig samarbeid ville vi fått både bedre tjenester og mer omsorg for velferdspengene. Men da må brukerne og deres pårørende sine behov settes først, og ikke ideologi.