Annonse
Debatt
Økonomisk, rettslig og moralsk ansvar i kommunalforvaltningen
Det er ikke akseptabelt at folkevalgte eller administrasjon aksepterer rollen som gisler for underfinansiering av lovfestede kommunale og fylkeskommunale velferdstjenester.
En av de fargerike personene i Charles Dickens’ roman David Copperfield er mr. Micawber, som er i stadige og økende økonomiske vanskeligheter gjennom store deler av boken. På ett tidspunkt blir han sendt til gjeldsfengsel, og idet han blir kjørt dit, gir han unge David del i en livsregel han ikke selv har klart å følge: Grensen mellom på den ene siden trygghet og lykke og på den andre fortvilelse og ulykke ligger i evnen til å unnlate å bruke noen få shilling mer enn man tjener.
Denne enkle livsvisdommen prøver rådmenn over det ganske land å formidle til sine underordnede og de folkevalgte: Vi skal ikke bruke penger vi ikke har, og vi skal spesielt ikke bruke mer av andres penger enn vi har fått tillatelse til.
Dette er også fastslått i kommuneloven: «Kommunestyret eller fylkestingets bevilgninger i årsbudsjettet er bindende for underordnede organer.» Og kommunestyret og fylkestinget må sette tæring etter næring: «Det skal budsjetteres med et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til å dekke renter, avdrag og nødvendige avsetninger.»
Nå kan riktignok ikke kommuner slås konkurs eller tvinges til å selge sine eiendeler for å betale sin gjeld, slik vi andre kan oppleve. Men i kommuneloven er et eget juridisk gjeldsfengsel for micawberne blant kommunene: Oppfyller ikke budsjettet kravet til «driftsresultat», settes kommunen under et «skjerpet tilsyn», den blir innført i et eget offentlig register og kan ikke ta opp lån eller påta seg langsiktige økonomiske forpliktelser uten departementets eller Fylkesmannens godkjenning. Per i dag er 79 kommuner og ni fylkeskommuner oppført her, og det er ikke noe hyggelig sted å være.
Dette høres betryggende profesjonelt og forretningsmessig ut. Problemet er at kommuner ikke er forretningsforetak som kan trappe virksomheten opp eller ned i takt med inntektene. Den langt største delen av utgiftene har kommunestyret og fylkestinget ganske enkelt ikke herredømme over. Den langt største del av aktivitetene i våre kommuner har karakter av administrasjon av statlig pålagte og lovregulerte velferdsordninger. Kommunen har lovfestet plikt til å sørge for forsvarlige sosialtjenester, helsetjenester og undervisning i grunnskolen, og fylkeskommunen tilsvarende plikt til å gi tilbud i videregående opplæring.
I 2000 var 87 prosent av de samlede driftsutgiftene i kommunalforvaltningen knyttet til sentrale velferdsstatlige ytelser; undervisning, helse, pleie og omsorg og sosial og velferd. Dette er utgifter som de ganske enkelt ikke har mulighet for å legge fra seg eller skjære ned til under et visst minstenivå.
Når rådmannen og administrasjonen skal prøve å leve etter Micawbers og kommunelovens leveregel, kommer de dermed raskt opp i et vanskelig rettslig og etisk dilemma: Hvor langt er det mulig å skjære ned på ytelser som mottakeren er helt avhengige av, som legehjelp, sykehjemsplass, hjelp i hjemmet, stønad til livsopphold, undervisningstilbud og arbeidsmiljø for elever og tilsatte, uten å komme i konflikt med både lov og alminnelig menneskelig anstendighet?
Dette er vanskelige og smertefulle valg, og det er grunn til å frykte at den organisasjonsmodellen som våre kommuner og fylkeskommuner er bygd opp rundt, gjør det til dels svært vanskelig å være talsmann for tjeneste- og stønadsmottakerne når det virkelig kniper. Rådmannen oppfatter det gjerne som sin fremste oppgave og som sin målestokk for suksess at budsjettbalansen og budsjettrammer holdes, og signalene fra toppen til de tjenesteutførende ledd kan være ganske brutalt bestemte; den som ikke holder budsjettrammene gjør ikke jobben sin.
Den rektor som skal ta stilling til nedskjæring av nødvendig støtteundervisning, den omsorgs- og pleiesjef som skal bestemme hvor lite hjemmehjelp eller hjemmesykepleie man må nøye seg med, eller den leder for teknisk etat som skal vurdere hvor dårlig arbeidsmiljø som skal tilbys tilsatte, pasienter og elever, vil om hun eller han ikke har et steinhjerte, kunne komme opp i nesten umulige faglige og etiske valg. Man skal ha god moral for å selge gummistrikk som metervare, sies det; her har vi en situasjon hvor anerkjennelse fra overordnede i betydelig grad vil kunne være avhengig av hvor langt man er villig til å tøye eller overskride faglige og etiske grenser.
I denne situasjonen trenger vi en skjerpet faglig og etisk beredskap for å hindre at de svakeste og minst innflytelsesrike gruppene i nærsamfunnet får bli salderingsposter når kommuneøkonomien knaker i sammenføyningene. Vi trenger en politisk og administrativ ledelse som ikke skyver problemene nedover i systemet, vi trenger offentlige tilsynsmyndigheter som er villig til å gå inn og ta ansvar for at minimumskravene til forsvarlige tilbud overholdes, og vi trenger ikke minst tilsatte som har mot og vilje til å holde den faglige og etiske fanen høyt når kalde budsjettvinder truer grunnleggende velferdskrav.
Det er ikke akseptabelt at folkevalgte eller administrasjon aksepterer rollen som gisler for underfinansiering av lovfestede kommunale og fylkeskommunale velferdstjenester. Er det ikke nok penger i kassen til å løse disse oppgavene på en forsvarlig måte, er det mye hederligere om kommunestyret eller fylkestinget vedtar betalingsinnstilling etter reglene om dette i kommuneloven. Etter en slik betalingsinnstilling kan det bare utbetales penger til lovpålagte oppgaver som velferdstjenestene og avtalemessig forpliktelser som lønn, inntil den statlige tilsynsnemnden har funnet tilstrekkelige inndekningsmuligheter til å få kommuneøkonomien i balanse igjen.
Et kommunestyre som treffer et slikt vedtak, vil neppe får mange gullstjerner i karakterboken til statlige myndigheter, men kanskje medlemmene vil kunne sove bedre om natten?
