Når KS roper i skogen

KS liker å påpeke at de er en medlemsorganisasjon for landets kommuner og fylkeskommuner. Det er de også når de på vegne av medlemmene forhandler om lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte i kommunesektoren. Og i medlemsorganisasjoner som forhandler på vegne av medlemmene, er det vanlig praksis at man spør medlemmene hvilke mål og prioriteringer de ønsker skal ligge til grunn for forhandlingene.

I disse dager forbereder KS arbeidet med hovedtariffoppgjøret i 2022. En viktig del av dette er tydeligvis å informere medlemmene om hvilke samfunnsendringer som vil påvirke kommunesektoren framover og hva som derfor vil være viktige premisser for det kommende oppgjøret.

Debattheftet som KS har sendt til medlemmene, har et oppsiktsvekkende innhold, av mange grunner.

Det første som slår en i øynene, er at den sannsynlige demografiske utviklingen hvor de eldre vil utgjøre en stadig større del av befolkningen, synes å være den eneste som er viktig. Denne utviklingen er dessuten beskrevet uten å nevne de usikkerhetsfaktorer som er knyttet til denne.

Forholdet mellom tjenestemottakere, oppgaver og arbeidstakere synes dessuten å basere seg at disse er nærmest perfekt i dag og ikke vil endre seg mye over tid, og de blir brukt som grunnlag for framskrivinger uten forbehold.

Et talende eksempel i så måte er den totale mangelen på analyse av hva det vil bety for utdanningsområdet at hver arbeidstaker må bidra mer til verdiskapningen. Det handler for eksempel om de endringene i arbeidslivet som følger av teknologisk utvikling og det grønne skiftet, og som vil kreve at arbeidstakerne får kompetansepåfyll gjennom hele arbeidslivet.

Mener KS at kommunal sektor ikke har noen rolle å spille i dette kompetansearbeidet?

Enda verre enn svakheten i analysen av samfunnsutviklingen, er KS’ bruk av statistikk. For det første gjelder det summering av synspunkter fra enkeltkommuner. Antall ansatte i hver kommune står i forhold til antall innbyggere. Og når dette varierer fra noen få hundre til mange hundre tusen, vil neppe en summering av synspunkter hvor hver kommune telles likt, være særlig representativt.

Når det gjelder spørsmålet om rekrutteringsutfordringer, er det også påfallende forskjeller i resultatet fra spørringer foretatt på oppdrag av KS og Utdanningsforbundet.

Når rektorene melder til oss om langt høyere rekrutteringsutfordringer når det gjelder lærere enn i Ipsos-undersøkelsen til KS, kan det både handle om at respondentene i sistnevnte undersøkelse ikke har full oversikt, eller at de i mindre grad vektlegger at lærerne må være fullt kvalifiserte.

KS har «beregnet» at behovet for ansatte i skolen blir redusert med 6.000 i løpet av de neste ti årene. Og det påstås i innlegget som KS’ regiondirektører har spredd i lokalaviser landet rundt, at SSB har beregnet en enda større reduksjon på lengre sikt.

Dette representerer en bruk av statistikk som er mer egnet til å skjule sannheten enn til å vise hva som er den faktiske situasjonen. Det er fordi man i begge tilfeller unnlater å nevne at i utgangspunktet gjennomføres mer enn 16.000 av undervisningsårsverkene i grunnskolen og videregående skole av ansatte uten lærerutdanning.

I tillegg kommer at mange av lærere med lærerutdanning blir satt til å undervise i fag de ikke har kompetanse for å undervise i. KS påstår at mange av disse av arbeidsgiver er vurdert til å være kompetente til å undervise.

Betyr det at KS ønsker å endre reglene slik at arbeidsgiverne også skal kunne vurdere om en ansatt uten godkjent sykepleierutdanning er kompetent nok til å arbeide som sykepleier?

Etter vårt syn avslører KS her sin manglende respekt for lærere, læreryrket og den profesjonskompetansen lærere skal ha.

Det er i det hele tatt veldig enkelt å lese mellom linjene i høringsdokumentet og KS-direktørenes avisinnlegg hvilken strategi de har lagt foran hovedtariffoppgjøret. KS mener at lærernes lønnsutvikling fortsatt må være lav for at de skal kunne prioritere andre arbeidstakergrupper.

Vi mener dette både er kortsiktig og uansvarlig. Å la nye generasjoner av elever fortsatt bli undervist av andre enn lærere, er det motsatte av det landet trenger når flere pensjonister skal leve av verdiskapningen til færre sysselsatte.