Mye å spare på smart arealbruk

Forutsetningen er at man bruker noe kvalitetstid på god behovskartlegging i organisasjonen. Jo mer treffsikker man er på hva som er det reelle behovet, jo færre kvadratmeter trenger man.

Det nye flertallet i Oslo har i samarbeidsavtalens punkt 3 som mål « … å selge bygg og eiendommer som står ubrukt eller har lav utnyttelse».

Kostnader til leie, drift og vedlikehold av bygninger til eget bruk er en vesentlig del av kommunens driftsbudsjett. For kontorbygg utgjør denne posten ofte rundt 10 prosent av de totale kostnadene som har med virksomheten i bygget å gjøre.

Oslo kommune hadde i 2022 over 6 milliarder kroner i eiendomsrelaterte utgifter. Man kan med andre ord frigjøre vesentlige ressurser gjennom smartere bruk av byggene. Ved å avhende overskuddsmasse reduserer man også energibruk og klimagassutslipp.

Men eiendomskostnaden blir likevel liten i forhold til personalkostnaden, som kan utgjøre opp mot 80 prosent. Det viktigste er derfor at lokalene understøtter behovene til de som skal utføre sin jobb eller virke der, slik at bygget kan stimulere til trivsel, samhandling, helse og effektivitet for ulike brukere.

De virkelig gode nyhetene er at god tilrettelegging til ulike behov ikke krever mer plass – snarere tvert om. Ved at ansatte og brukerrepresentanter kan få tid og mulighet til å forstå hva man egentlig trenger, gjennom en god og tilrettelagt innsiktsfase, ender man som regel med å trenge mindre enn man hadde. Dette fordi man har fått anledning til å delta i sortering og prioritering av alternativene, og dermed blitt mer bevisst sitt eget behov.

Altfor mange kommunale eiendomsstrategier hopper bukk over dette, og antar at arealeffektive konsepter er noe man kan innføre som prinsipp. Man forutsetter ofte at mobilitet, sambruk på tvers av tjenesteområder, nye fleksible arbeidsformer og mye annet nærmest automatisk medfører lavere arealbruk.

Utfordringene med å forklare for brukerne hvordan de må endre sin praksis, lar man være opp til å andre å løse. Som regel møter man da stor motstand, fordi prinsippene bygges på behov som brukerne ikke kjenner seg igjen i.

Mange prosjekter ender med at prosessen ble mye tyngre og mer langvarig enn de trengte å være, eller at målene rett og slett ikke nås.

Noen prosjekter ender til og med opp i avisen, i form av intervjuer med misfornøyde representanter for arbeidsmiljøet, som fremmer påstander om skinndemokrati og er kritiske til de nye løsningene.

I slike tilfeller går samfunnet glipp av store kostnadsbesparelser, de kommunalt ansatte kan bli demotiverte og generelt skeptisk til forbedringstiltak, og befolkningen blir misfornøyd med både tjenester og offentlig ressursbruk.