Streikende lærere utenfor Kommunenes Hus i 2014.

Streikende lærere utenfor Kommunenes Hus i 2014.

Foto: Tone Holmquist
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Kommunene mangler vilje til å satse på lærerne

Søkingen til lærerutdanningene går ned, viser ferske tall fra Samordna opptak. Det er flere årsaker, noen av disse dreier seg om kommunenes manglende evne og vilje til å satse på lærerne.

I sommer har lærere gått ut i streik, og det er sannsynlig at streiken trappes opp ved skolestart. Tre lærerorganisasjoner står sammen i kampen for bedre lønn. Men stopp litt! Er det bare lønn konflikten handler om? Nei, mener jeg, selv om lærerne var klare lønnstapere i oppgjøret og selv om vi ble tydelig nedprioritert av arbeidsgiveren, KS.

Utdanning av befolkningen er et nasjonalt ansvar, ikke et kommunalt

Lønnstilbudet KS ga lærerne, er en del av en planlagt jakt på en hel profesjon. Ingen makter å ta ansvaret for lærernes situasjon og lærerflukten fra skolen.

Sentrale politikere både på og utenfor Stortinget toer sine hender og sier det er opp til partene. Men det er politikerne som innledet jakten og som nå bør forstå at jakten bør avsluttes før en hel profesjon er felt på vegne av gode intensjoner. Skal det satses på skolen, må det satses på lærerne.

Lærernes forhandlingsrett ble overført fra staten til KS i 2004. Foreslått av Høyre og gjennomført av Arbeiderpartiet. Da kommunene og fylkeskommunene gjennom KS bad om å få forhandlingsansvaret, var det nok for å kunne skape en enda bedre skole, men det motsatte har skjedd.

En felles rapport som partene la fram etter meklingen i lønnsoppgjøret i 2019, viser at lærere i skolen har hatt betydelig svakere lønnsvekst enn andre ansatte i kommunene og fylkeskommunene helt siden 2004. Etter det har lærerne i stor grad hatt en negativ lønnsutvikling. Årsaken er sammensatt, men kommuneøkonomi og at KS har vært opptatt av å utligne lønnen til kommuneansatte. Dermed har det heller ikke lønnet seg å ha lang utdanning. Med andre ord har lokale politikerne gjennom KS bevisst nedprioritert lærere og utdanning i skolen gjennom snart 20 år.

Hvilke konsekvenser mener de at dette kan ha?

På hele 2000-tallet har lærernes profesjonalitet blitt svekket gjennom politiske vedtak. I rapporten om lærerrollen fra 2015, skrevet av en ekspertgruppe ledet av Thomas Dahl, slås det fast at lærerne har blitt utsatt for en «profesjonalisering ovenfra». Det har skjedd gjennom skoleutvikling, standardisering, endring av læreplaner og innføringen av et nasjonalt «kvalitetsvurderingssystem» som har som formål å hente inn tall og resultater fra «virksomhetene» skolen har blitt.

I denne profesjonaliseringen ovenfra ligger det også en forakt for kunnskap og en mistillit til lærernes grunnutdanning og faglige tyngde.

Hvordan kan en lærer møte opplæringslovens paragraf om å gi tilpasset undervisning til hver elev, når undervisningen forventes å bli mer standardisert?

Som et ledd i dette angrep KS også lærernes arbeidstid gjennom store deler av starten på 2000- tallet. Akkurat den kampen kulminerte med den store lærerstreiken i 2014, men angrepet på lærernes autonomi og yrkesutøvelse fortsetter gjennom stadige reformer og standardisering gjennom politisk styring gjennom Utdanningsdirektoratet.

Mye av styringen har skjedd gjennom såkalt myk styring. Et godt eksempel er Utdanningsdirektoratets læreplanvisning. Det kan være vanskelig for den enkelte læreren å se hvilken standardisering og styring direktoratet legger opp til når man følger veiledningen og malene som ligger på nettet. Her balanserer direktoratet på en tynn linje mellom styring og støtte. Denne styringen kan lett overkjøre lærerprofesjonens frie profesjonelle fortolkning av læreplanene.

Samtidig som handlingsrommet er innskrenket og arbeidstiden mer regulert, er forventningene til lærerne steget til nye høyder. Evalueringspress, dokumentasjon, sosialpedagogiske oppgaver, press om å involvere seg personlig med elevene, teknologiutfordringer er blitt mer omfattende de siste tjue årene. Det som står lærernes hjerte nærmest, nemlig fagene og pedagogikken, er blitt nedprioritert. Styringsinformasjon og systemer har fått hovedfokus.

Statusfallet har fått konsekvenser som at 40.000 lærere har sluttet i skolen, det er færre som søker seg til lærerutdanning og elevene får sin opplæring av mange ukvalifiserte.

Nesten hver femte av de som underviser våre barn og unge, har ikke lærerutdanning. Omtrent 16.000 lærere savnes i skolen.

Som hovedregel må søkeren ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse for å kunne tilsettes i undervisningsstilling i grunnskolen og i den videregående skolen. Det er også adgang til å bli midlertidig tilsatt på vilkår dersom det ikke finnes søkere med den lovbestemte kompetansen, men det er ment som et unntak. Likevel har KS har gjort regelen til en hovedsak. Det er det samme som å knekke en hel profesjon.

Politikere på sentralt nivå må gå KS i rette og ta et oppgjør med holdningen, den står i sterk kontrast til vyene og forventningene politikere ellers har til skolen.

Nå anerkjenner jeg at det er vanskelig å finne kvalifiserte lærere til alle lærerstillinger i landet. Det er fordi søkningen til lærerutdanningen går ned og lærere slutter i jobben. Men det er jo nettopp det som er problemet. KS er likevel ikke villige til å bruke lønn som virkemiddel. Det er et politisk problem at KS har sørget for at lønnsnivået de siste årene har sunket så betraktelig at det har blitt rekrutteringsutfordringer.

Om våre sentrale politikere skal nå sine mål med skolen, må de se på om KS er de rette til å ha ansvaret for en så viktig sak som lærernes, og dermed elevenes, lønn og mulighet til å utøve yrket sitt.

Jeg mener utdanning av befolkningen er et nasjonalt ansvar, ikke et kommunalt.

Enhetsskolen er et stort prosjekt som på mange måter bærer velferdsstaten vår. Vi er i ferd med å skusle det bort på grunn av arbeidsgivers manglende ambisjoner og en fragmentering av ansvaret. Er det på tide med en endring?