Kommunene må få større frihet

Folk som bor i små kommuner, skal også ha gode tjenester. Da trengs mer frihet og samarbeid i kommunene. Arbeiderpartiets politikk for framtidas Kommune-Norge er alt annet enn å fortsette som før.

Når professor Signy Irene Vabo hevder i Kommunal Rapport 29. april at frikommuneforsøk er Aps eneste løsning på de store utfordringene kommunesektoren står overfor, har hun misforstått totalt.

Norske kommuner står foran store utfordringer. Det sier også Generalistkommuneutvalget, som nettopp la fram sin innstilling.

Grunnen til at jeg drar fram frikommuneforsøk, er at vi trenger å ta i bruk nye løsninger for å sikre at Kommune-Norge i årene framover er i stand til å løse store utfordringer som eldrebølgen, klimaendringer, befolkningsnedgang og kompetansemangel.

Vi kan ikke fortsette med de samme debattene om kommunestruktur i åtte år til. For selv om vi reduserer til 100 eller 200 kommuner, vil ikke disse utfordringene forsvinne.

Jeg er tilhenger av frivillige kommunesammenslåinger. Men i motsetning til Høyre, som tegnet nytt kommunekart på et kontor i Oslo, har jeg tillit til at våre folkevalgte klarer å finne ut hva som er best for dem.

Jeg tok selv til orde for kommunesammenslåing i Nord-Fron da jeg var ordfører der. Men jeg hadde ikke folket og nabokommunene med meg. Det var ikke vilje til sammenslåing. Da må vi se på andre løsninger og slutte å krangle med nabokommunene.

Det grunnleggende spørsmålet er hvem vi tror sitter på fremtidens løsninger. Politikere som tegner nytt kommunekart fra et kontor i Oslo, eller de som selv bor og jobber i kommunen?

Når vi må tenke nytt, gjelder det å prate med de som har skoene på, for å finne ut om de er for trange. Mer lokal frihet til å prøve ulike løsninger og mer samarbeid på nye områder med andre kommuner er gode alternativer.

Frikommuneforsøk kan bidra til å fjerne lovverk som hindrer god velferd. Forsøket i Grimstad på starten av 90-tallet ser ut til å ha vært viktig inspirasjon for at dagens Nav ble flinkere til å hjelpe unge.

Nylig besøkte jeg kommuner som tester ut frikommuneforsøk i Danmark. Å bli fritatt for noen lover og statlige pålegg gir de ansatte bedre handlingsrom til å gi bedre tjenester.

Men frikommuner løser ikke alt. Når regjeringen nå har varslet at det kommer en trygghetsreform for eldre, har jeg spilt inn to viktige ting til regjeringen. For det første må vi få bedre verktøy og ny teknologi for at flere skal kunne bo trygt og bedre hjemme lenger. Med flere eldre blir organisering og tilrettelegging viktig for å sikre at vi har nok helsepersonell til å hjelpe de som trenger det mest. Jeg tror kanskje vi må se på arbeidsdelingen mellom ulike yrker, slik Helsepersonellkommisjonen peker på.

Og så må vi lære av hverandre. Lillehammer er blant kommunene i landet som er kommet langt i arbeidet med å legge til rette for at eldre kan bo lenger hjemme. En helt ny trygghetspatrulje er en spennende satsing som jeg tror kan inspirere andre kommuner i hele landet.

Anslag fra Kommunaldepartement har vist at det må til en stor økning i andelen ansatte som jobber i Kommune-Norge hvis kommunene fortsetter å løse dagens oppgaver på samme måte i 2030 og 2040, når vi blant annet blir mange flere eldre. Dette rammer distriktene hardest. Da må vi også vise vilje til å teste ut flere nye løsninger.

Kunnskapsgrunnlaget fra Generalistkommuneutvalget blir viktig for veien videre. Det er urovekkende at ingen kommuner melder at de kan innfri alle lovkravene vi stiller. Er det lovkrav eller oppgaver vi må fjerne eller endre for å bedre dette?

Generalistkommuneutvalget er i hvert fall tydelig på at staten må skjerpe seg, det er for mye detaljstyring av kommunene. Det er jeg helt enig i.

Jeg er også helt enig med Vabo i at dette gjelder menneskers rettssikkerhet og vår felles velferd. Kommunene er fundamentet i velferdsstaten og det viktigste verktøyet for å sikre at folk får hjelpen de har krav på, og at de kan leve gode liv i hele landet. Da trenger vi flere forslag og diskusjoner.

Og hvis Vabo ønsker en debatt om Generalistkommuneutvalgets ulike forslag, foreslår jeg hun begynner med å diskutere forslagene. Jeg ser ikke at hun tar til orde for en eneste løsning.