Debatt

«Jeg vil ikke telles!»

ofte å legge oss på minnet hva tallene representerer i den virkelige verden, at det er mennesker bak sifrene, skriver Fakhra Salimi.

Vi lever i tallenes tidsalder. I det kaoset som preger menneskelivet er det forståelig at den ordnende, oversiktlige verdenen tallene representerer har sterk tiltrekningskraft. Og tallene kan brukes, i regnskaper og budsjetter, de er nyttige og hjelpsomme i forsøket på å strukturere samfunnet til det beste for de fleste. Men som alle beskrivelser, mangler tallene en dimensjon. De er et forsøk på å beskrive virkeligheten. De er ikke virkeligheten. Men i vår omgang med tallene glemmer vi ofte å legge oss på minnet hva tallene representerer i den virkelige verden, at det er mennesker bak sifrene. Er det så å undres over at mange roper: «Jeg vil ikke telles!»?


I Kommunal Rapport av 29.11.96 skriver Guri Størvold at man bør prioritere investeringer på ungdomssiden; det er mer lønnsomt å bygge unge enn å reparere voksne. Jeg er enig med Størvold i at ungdom bør prioriteres, både med tid og penger. Jeg reagerer imidlertid på måten hun har valgt å presentere sitt syn på. Her kommer til uttrykk en holdning som gjennomsyrer samfunnet vi lever i; en ensidig fokusering på lønnsomhet, effektivitet, gevinst. Slik settes grupper opp mot hverandre; ungdom mot eldre, syke mot friske, nordmenn mot innvandrere, innvandrere mot flyktninger, og alle skal med sin prislapp tjores fast til en oversiktlig, ukaotisk bås og utifra den gis verdi som menneske og samfunnsdeltager.


Gruppe mot gruppe
Den 26.11.96 presenterte Kommunaldepartementet fire omstridte forskningsrapporter med beregninger av kostnader og inntekter knyttet til innvandringen. I rapportene settes kostnaden av flyktningene Norge tar imot opp mot kostnadene innvandrere påfører den norske stat, og det konkluderes med at flyktninger koster mer enn innvandrere. Dette er et godt eksempel på hvordan grupper settes opp mot hverandre; flyktningers tilstedeværelse i dagens Norge er av helt andre dimensjoner enn innvandreres, og en sammenligning som denne kan ikke gi et meningsfullt bilde av noen av de to gruppene.
Så og si alle flyktningene som kommer til Norge - og det er meget få som får innvilget flyktningstatus her i landet - faller inn under kvoten mennesker Norge har forpliktet seg i internasjonale fora, som for eksempel FN, til å ta imot. Den gode vilje Norge viser i forhold til disse menneskene får vi som nasjon betalt for i form av anerkjennelse som et menneskerettsorientert, humant land, et bilde vi tjener både penger og internasjonal innflytelse på. Det er i Norges interesse å bevare dette bildet, derfor gjøres det fra norsk side få alvorlige forsøk på å senke flyktningkvoten i de internasjonale fora der disse er vedtatt. Allikevel bringes de store kostnadene flyktningene angivelig påfører Norge til stadighet opp, uten at statens forpliktelser etter internasjonale avtaler overhode nevnes.


Grenser for ansvar
Denne saken synliggjør også den rolle kommunene spiller i behandling av flyktninger. Flyktningene gjøres ofte til kasteball mellom staten og kommunene, som ikke ser ut til å bli enige om hvem som skal ta på seg de økonomiske og kanskje spesielt de sosiale forpliktelsene det innebærer å stille seg til disposisjon for mennesker i nød. Kanskje må kommunene ta initiativ overfor staten til å få klarhet i hvor grensene for ansvar går? Det er helt klart i kommunenes interesse - for å opprettholde sin troverdighet som en institusjon for rettferdig fordeling av goder og ansvar - at de tar avstand fra den inkonsekvens som kommer til uttrykk gjennom ansvarsfraskrivelsen vi stadig ser i flyktningsaker.


Ansvar for integrering
Med internasjonale retningslinjer som referanse kan kommunene trekke inn staten, slik at denne må ta ansvar for de kostnadene som følger med inntak av flyktninger. Men kommunene kan ikke fraskrive seg sitt ansvar for å ta imot disse menneskene og tilrettelegge deres innpass i lokalsamfunnet. For når det er snakk om pengefordeling og ressursutdeling, ropes det høyt fra rådhusene om flyktningboliger og integreringstiltak. Det bes om økende bevilgninger hvert år, men kommer pengene menneskene bak tallene til gode? De er slettes ikke så lette å få øye på, disse menneskene. Det sitter få innvandrere i administrasjonsstillinger rundt omkring i landets kommuner, og det er tross alt på administrasjonsplan, hvor mesteparten av pengene blir brukt, at midlene blir fordelt.
Sysselsetting av flyktninger og innvandrere i kommunene er et ansvar kommunene bør ta alvorlig. Integreringstiltak i kommunene bør også i mye større grad omfatte kommunen som institusjon, den bør begynne i administrasjonene og i nøkkelstillinger innenfor integreringsprosjektene. Det koster tid, og penger som vil lyse rødt i innvandrerregnskapene. Men det vil fremme integrering - jeg vil gå så langt som til å si at det er en forutsetning for integrering - at de som berøres også er med på å bestemme. Slik vil de også bli synlige i samfunnet, og aktivt deltagende, og dermed har man gitt ansikt til menneskene bak tallene. Når så skjer, kan regnskapene brukes som de var ment å skulle brukes, som et redskap for å organisere og tilrettelegge samfunnet for mennskene det er skapt av og for. Og ingen behøver å være redd for å telles.
Fakhra Salimi er informassjonsleder ved Mira Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner i Oslo. Hun er også redaktør for «Mira - Forum for minoritetskvinner».

Skrevet av: Kommunal Rapport

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.