Folk stoler mer på ordføreren og kommunestyret enn på regjeringen og Stortinget, skriver forskerne ved ISF. Bildet er fra et formannskapsmøte i Sandefjord.

Illustrasjonsfoto: Terje Lien
Debatt

Hvor mye tillit har vi til lokalpolitikken?

Folk stoler mer på lokalpolitikerne enn rikspolitikerne, men 20 prosent sier seg uenig i at kommunens folkevalgte er dyktige folk som vanligvis vet hva de gjør.

Koronakrisen har understreket viktigheten av befolkningens tillit til myndighetene. Det har blant annet kommet fram at de med lavest tillit til myndighetene, i mindre grad følger anbefalingene for hygiene og sosial distansering som skal redusere spredningen av viruset.

Sunn skepsis og evnen til å stille kritiske spørsmål er også en viktig del av et velfungerende lokaldemokrati.

Også i lokalpolitikken har koronaviruset stått høyt på dagsordenen denne våren. Kommunene har hatt en sentral rolle i å formidle og iverksette påbud og anbefalinger fra myndighetene sentralt.

I tillegg har flere kommuner hatt temperaturfylte debatter om hytteforbud, søringforbud og andre tiltak.

Men hvor mye «goodwill» i form av tillit har lokalpolitikere og kommuneadministrasjon egentlig å gå på?

En ny forskningsrapport som vi publiserer nå, gir flere interessante svar, både om hvordan folks tillit til de lokale maktinstitusjonene har utviklet seg over tid og hvilke grupper i befolkningen som har mest og minst politisk tillit.

Ikke all tillitsmangel er et sykdomstegn

En vanlig forståelse av begrepet «politisk tillit» er at det handler om i hvilken grad politikkens virkemåte svarer til velgernes ønsker og forventninger.

Høy tillit i et samfunn er som hovedregel et gode, men lav tillit til politiske enkeltaktører er ikke nødvendigvis et alvorlig sykdomstegn – de kan jo byttes ut ved neste valg.

Hvis det derimot er mistillit til sentrale politiske institusjoner eller de grunnleggende prinsippene i det politiske systemet, kan konsekvensene av lav tillit være mer alvorlige.

Vi har undersøkt folks tillit til sentrale lokalpolitiske institusjoner som ordføreren, kommunestyret og kommuneadministrasjonen, på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Tallene er fra de siste lokalvalgundersøkelsene og fra Difis innbyggerundersøkelse, og er samlet inn før koronaviruset kom til Norge. De gir like fullt et viktig bilde av tillitsfundamentet som lokale myndigheter har å bygge på når denne typen kriser rammer.

Mer tillit til lokal- enn rikspolitikken

Ett av hovedfunnene i rapporten vår er at befolkningen i snitt har høyere tillit til de lokale enn de nasjonale politiske institusjonene og aktørene. Folk stoler kort sagt mer på ordføreren og kommunestyret enn på regjeringen og Stortinget.

På en tillitsskala fra 0 til 10, hvor 10 er det høyeste nivået, skårer ordføreren i snitt 5,8, kommunestyret 5,7 og lokalpolitikere så vel som kommuneadministrasjonen 5,5. Rikspolitikerne og regjeringen skårer 5,0, mens Stortinget skårer 5,5 og statlig forvaltning 5,4.

Befolkningens politiske tillit har imidlertid blitt litt lavere de siste årene, også på lokalt nivå. Tillitsnivåene i 2019 er lavere enn i etterkant av terrorangrepene mot Oslo og Utøya i 2011, da den politiske tilliten fikk en midlertidig, kraftig økning. Dagens tillitsnivå tilsvarer omtrent nivået i 2007. Sammenlignet med andre land er likevel den politiske tilliten i Norge høy, både på lokalt og nasjonalt nivå.

De ressurssterke har mest tillit

Noen grupper skiller seg ut med å ha en systematisk lavere tillit til de politiske institusjonene enn andre. Størrelsen på forskjellene varierer, men de er likevel viktige å merke seg for alle som er opptatt av lokalpolitikkens legitimitet og representativitet.

Grupper som gjerne regnes som politisk ressurssterke, har i snitt mest tillit til de lokalpolitiske institusjonene og aktørene. Litt forenklet er dette middelaldrende, yrkesaktive og personer med høyere utdanning.

Hvis vi går tilbake til tillitsskalaen fra 0–10, skårer kommunestyret i snitt 6,1 blant dem som har utdanning på universitets-/høyskolenivå, men ikke mer enn 5,3 blant dem som har grunnskole eller ingen utdanning.

Kommuneadministrasjonen skårer 5,6 blant de yrkesaktive, og 4,7 blant dem som er arbeidsledige eller mottar andre trygdeytelser.

Det er også verd å merke seg at den politiske tilliten faller mest blant dem som hadde ganske lav tillit i utgangspunktet, som for eksempel personer med lavere utdanning. Resultatet er at vi ser en tendens i retning av økende forskjeller i politisk tillit.

Når trues legitimiteten?

Hvordan skal man lese disse tallene?

Det finnes ingen enkel fasit for det ideelle tillitsnivået for et lokaldemokrati. Er det for eksempel kritisk for legitimiteten at 20 prosent av befolkningen er helt eller nokså uenig i at kommunens folkevalgte er dyktige folk som vanligvis vet hva de gjør? Her må man ta høyde for at kompetansen hos lokalpolitikere faktisk varierer.

Eller hva med når 14 prosent av befolkningen sier at de ikke er fornøyd med hvordan lokaldemokratiet deres fungerer? Hvilken vekt skal man legge på mindretallets misnøye?

Et velfungerende lokalt selvstyre krever et visst nivå av tillit til de sentrale institusjonene og styringsprinsippene. Slik grunnleggende tillit kommer blant annet til uttrykk ved at folk engasjerer seg lokalt og opplever at lokaldemokratiet ivaretar både deres egne individuelle interesser og bredere lokalpolitiske hensyn.

Dette betyr imidlertid ikke at blind tiltro til lokaldemokratiet er ønskelig. Tvert imot, sunn skepsis og evnen til å stille kritiske spørsmål er også en viktig del av et velfungerende lokaldemokrati.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.