Arbeidet med kommunedelplaner for natur har blant annet gitt status til artsrike ravinedaler som tidligere ble referert til som «hulla», ifølge Sabima.
Foto: Sverre SolbergHvor mye naturoversikt får man for 1 million?
Natur ødelegges, og ingen har oversikt.
At miljøministeren sier naturødeleggelser er alvorlig, betyr lite når han bare finner 1 million kroner til de 50 kommunene som ber om støtte til å få oversikt over sin viktigste natur.
Å operere med store ord og små summer er ikke godt nok, Rotevatn.
Regjeringen deler ut store penger for tiden. Til sysselsetting i koronatider. I revidert statsbudsjett blas 4,3 milliarder kroner opp til Avinor. Samtidig deles det ut av vår felles naturkapital. Ikke i store stykker, men bit for bit.
Kommunepolitikere gir dispensasjoner til å bygge der det egentlig ikke skulle bygges. De gir dispensasjoner til å nydyrke på myr og til hyttefelt i strandsonen, selv om det fra øverste politiske hold har blitt sagt at det er forbudt.
Da NRK spurte om noen visste hvor mye natur vi ødelegger, hadde ingen svaret.
Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn svarer at «fremover er det viktig at det tas beslutninger om naturen basert på kunnskap».
Samtidig uttaler han at veien går gjennom lokalt forankrede beslutninger. Skal disse to utsagnene henge sammen, skal lokaldemokratiet ta beslutninger om naturen basert på kunnskap, må kommunepolitikere få oversikt over hva de forvalter av viktig natur.
Én måte å skaffe seg oversikt og kontroll på, er å lage en kommunedelplan for naturmangfold. Hele 50 kommuner har nylig søkt midler fra Miljødirektoratets støtteordning til å lage slike planer.
Rotevatn har gitt direktoratet skarve 1 million kroner å dele ut gjennom ordningen. Det er en latterlig sum, til en ordning man alt har dokumentert er vellykket. Ti kommuner har vært med på et prøveprosjekt, og resultatene er svært oppløftende.
Sabima har vært i kontakt med de ti som laget kommunedelplaner for natur. Innflytelsen arbeidet har hatt på hvordan de folkevalgte ser på natur i egen kommune, er formidabel. Det har gitt tverrpolitiske, lange samtaler i kommunestyrene om hvordan de sammen kan beskytte verdifull natur. Det har gitt status til artsrike ravinedaler som tidligere ble referert til som «hulla».
Både politikere og administrasjon har gått fra å se natur som noe ordinært «til disposisjon» for utbygging til å innse at de er rike på verdifull natur.
Noen har til og med omsatt naturkunnskapen til å ta inn et prinsipp om arealnøytralitet i kommuneplanen, altså at de skal gjenbruke og fortette, fremfor å bygge ned natur.
1 million kroner er bare nok til å støtte en håndfull kommuner i å lage kommunedelplaner for naturmangfold – ikke 50. Når kommunene ønsker det, politikerne heier på det og resultatene har vært gode, hva hindrer myndighetene i å gripe denne gylne anledningen til å få mer kunnskapsbaserte beslutninger om natur i kommunene?
Å operere med store ord og små summer er ikke godt nok, Rotevatn.