En granskingsrapport er ikke en dom, men kan lett blir oppfattet som sannheten, skriver Ola B. Mannsåker.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Debatt

Hvem ivaretar rettssikkerheten til rådmannen?

Sett via mediene virker saken mot rådmannen i Austevoll relativt enkel. Flere ledere varsler om «fryktkultur» og «trakassering». Hvis rådmannen går, er vel saken over?

Varslingssaken har tre parter: De som har varslet (varslere), den det er varslet mot (omvarslet) og arbeidsgiver (Austevoll kommune). Arbeidsgiver har besluttende myndighet.

Varslinger gjør vondt for alle. Varslerne kan ha gode poenger, men det kan også rådmannen ha. Arbeidsgiver er forpliktet til å undersøke saken og gjør det ved ekstern gransking.

Varslerne kan ha gode poenger, men det kan også rådmannen ha.

Granskingsrapporten kommer 12. juni. Den kan lett bli oppfattet som sannheten. Rapporten er ikke en dom. Granskerne samler informasjon som med alle forbehold kan ha store mangler.

Jeg kjenner ikke sakens innhold og vil kun løfte fram noen potensielle svakheter ved kommunens valgte tilnærming:

Første svakhet er at gransking ikke er en rettsprosess. Språklige og prosessuelle likhetstrekk finnes, men gransking er noe annet. En rettsprosess sikrer likebehandling. En gransking likestiller ikke partene og gir omvarslede manglende rettsvern.

Andre svakhet kan være at arbeidsgiver er forpliktet til å tro på varslet. Noe annet er knapt mulig. Arbeidsgiver utformer et mandat for granskingsoppdraget. Mandatet tar utgangspunkt i varslet, som derfor preger granskingsmandatet. Et granskingsmandat som direkte sjekker ut varslets innhold, bør ikke avgjøre rådmannens framtid.

Tredje svakhet ved granskinger er at den «dømmende» part ikke samler alternativ kunnskap. Arbeidsgiver står fritt til å basere sin «dom» på granskingsrapporten og gjemme seg bak granskernes faglige autoritet.

En fjerde svakhet kan være mangelen på tid og ressurser. Mange skal intervjues på kort tid for at granskerne skal danne seg et bilde av faktum. Det er ikke alltid rom for omvarslede til å gi en utfyllende kontradiksjon til rapportens ulike deler og konklusjoner, men rådmannen er alene og trenger mer tid. Varslerne forteller (trolig) likelydende historier.

En femte svakhet er at rådmannen ikke gis tidlig innsikt i rapporten. Det er ikke sikkert rådmannen blir gjort kjent med konklusjonene før de framlegges. Konklusjonen kan komme som et sjokk og vippe enhver ut av balanse.

En mulig sjette svakhet er at dyktige advokater er orientert mot lovanvendelse. Fokus på lovbrudd eller ikke-lovbrudd gir en snever tilnærming. Personkonflikter kan bunne i manglende personkjemi, dårlig samspill og uheldig organisering. Individuelle og organisatoriske trekk er ikke lovbrudd og dypere forståelse krever en annen fagkunnskap.

En sjuende svakhet kan være at partene ikke får være til stede når motpartens vitner snakker med granskerne. Vitnene kan uimotsagt si hva de vil. Vitneførsel former et narrativ. Mange vil ha rådmannen ut.

En åttende svakhet knyttet til gransking av rådmenn er deres kommunale posisjon. Som kommunens øverste administrative leder, har rådmannen en politisk foresatt. Folkevalgte kan være både politikere og arbeidsgivere. Å ivareta allmenne hensyn med to hatter er ikke alltid lett, men det er ikke grunn til å tro at politiske hensyn vil veie tungt i saken. Det er ikke kommunevalg i år.

Oppsummert er det nå grunn til å passe på at rådmannens rettssikkerhet blir ivaretatt. Arbeidsmiljøloven ivaretar varslerne. Arbeidsgiver er den part som må ivareta omvarslede.

Virkeligheten er ofte mer kompleks enn det mediene gjengir. Løsninger som tilsynelatende framstår som de enkleste, trenger ikke å være de beste. For den enkleste løsningen, trenger ikke være den rette.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.