Hva man kan få seg til å hevde!

I kjølvannet av «Monicagate»-saken har mange lært seg det amerikanske uttrykket «spin doctors». Ekspertene som gir fakta en «vri» som passer inn i det budskapet og de interesser de er satt til å tjene. Også i vårt eget land har vi etter hvert fått en del «spin doctors» -noen av dem har til og med medisinsk embetseksamen. Men ikke alle «spin doctors er leger -noen kan for eksempel være lærere.

Fordeling av ressurser
Etter tidenes dyreste legeoppgjør -der alt ble satt inn for å beholde leger i offentlig sektor -og der to statsråder i forkant av oppgjøret ga retning og marsjordre -har etter hvert deler av befolkningen forsiktig begynt å sette spørsmålstegn ved om ikke selv leger kan «prise seg ut».
Legelønnsoppgjøret kom på om lag 1,5 milliarder kroner ved de fylkeskommunale sykehus; og de fleste fylkesrådmenn ble skjøvet ytterligere 100 eller 200 plasser videre ned på lønnsstatistikken i eget fylke; der de sitter med hovedansvaret.
I etterkant av oppgjøret har vi hatt en gjennomgang av investeringsbehov ved landets sykehus. Og ikke overraskende dukket det opp akkumulerte investeringsbehov på utstyrssiden på rundt 7 milliarder kroner. Mest oppmerksomhet har sannsynligvis eldre respirator-apparatur fått; men både på røntgen og på strålebehandling mangler vi moderne utstyr.
Det som er oppsiktsvekkende er at ingen (eller svært få) ser disse spørsmålene i sammenheng. Kan det ikke være slik at hvis lønnstagere innen en sektor tar ut betydelige ressurser i egen lønn og/eller bedre arbeidsvilkår, vil dette kunne gå ut over investering og drift av samme sektor. Med andre ord: Hvis for eksempel legene hadde vist noe større moderasjon i sine lønnskrav, ville det vært litt mer igjen på de fylkeskommunale budsjettene til for eksempel medisinsk utstyr.
Jeg erkjenner selvsagt umiddelbart at dette er en formastelig kortslutning fra «en som skulle vite bedre». Den type sammenhenger skal man selvsagt ikke påpeke, men jeg tror at et stigende antall av «folk flest» -som stadig leser om legelønninger litt over eller under millionen, faktisk har begynt å stille slike spørsmål.

Smitteeffekten av legelønninger
Det er ikke spesielt overraskende at en del av sykepleierne som gjennom tid har sett at deres -riktignok velutdannede og dyktige kolleger -tjener dobbelt, eller tre eller fire ganger så mye, mister tålmodigheten. Derfor kommer det lønnskrav som ytterligere svekker mulighetene for å ha noe igjen til investeringer og drift etter at lønnskostnadene er dekket. For sykepleiere er ganske viktige for å drive et moderne og kvalitativt godt helsevesen. Hva så med hjelpepleierne -som muligens sliter med noen av de aller tyngste jobbene i norsk pleie- og omsorgssektor? Man skal ikke se bort fra at noen av hjelpepleierne også synes at avstanden til «akademikerne» begynner å bli i overkant av hva de kan finne seg i.
Og «akademikerne» er selvsagt neste stikkord. Her har vi fått en ny «gruppering» av i utgangspunktet høyt kvalifisert akademisk utdannet arbeidskraft. Nettopp med den norske legestanden som sitt forbilde, kaster nå denne relativt store gruppen seg fram i lønnskampen. Her gjelder det selvsagt å holde tritt med legelønningene, selv om de ofte ligger på det dobbelte. Jo, her skal det bli mye moderasjon og solidaritet utover våren!
Det er sannelig greit at vi har fått en verdikommisjon som skal se litt på vår egen egoisme og den såkalte grådighetskulturen. Den kan i hvert fall ikke være veldig vanskelig å få øye på!

Hva med lærerne?
Lærerne er en gruppe viktige arbeidstagere, som bortsett fra at de har mye ferie, veldig få synes å misunne noe som helst. Riktignok forhandler de lønns- og arbeidsvilkår direkte med staten, men de «skjeller» ofte ut kommunene for mangelfulle investeringer i forhold til skolelokaliteter og lærebøker, inneklima -og etterutdanningstilbud. Ofte har nettopp denne gruppen, med relativt beskjedent lønnsnivå i forhold til utdannelse og ansvar, gode poeng. Men til tross for betydelig samfunnsengasjement hos svært mange lærere, mangler det blikk for sammenhenger.
Igjen glemmer man å fortelle sannheten i sin iver etter å bedre egne lønns- og arbeidsvilkår. At man til tross for et stadig synkende antall elever gjennom mange år, fortsatt har like mange lærere -noe som har gitt stadig mindre antall elever per klasse per lærer i nasjonale statistikker. Noe av vårt tilgjengelige tallmateriale tyder på at vi nærmer oss en halvering av antall elever per lærer i et 25-årsperspektiv. Nå vil vi skynde oss å tilføye at dette nå snur på grunn av større barnekull og en iverksatt Grunnskolereform.
I tillegg må jeg selvsagt «ile til» for å understreke at oppgavene også er blitt flere, og hverdagen betydelig hardere for de aller fleste lærere i grunnskolen og i videregående skole. I stadig stigende grad har behovet for sosialpedagogiske tiltak vært samfunnets svar på at man konstaterer at hjemmet svikter i forhold til oppdragerrollen. Men også på dette området er det tilført betydelige ressurser gjennom mange år.
Likevel tror mange av oss at tiden er kommet for å se også de økonomiske ressurser til norsk skole i sammenheng med resten av den kommunale- og lokalpolitiske virkelighet. Da slapp man muligens den statlige detaljstyringen med tilhørende ubegripelige forskrifter og rundskriv, som i dag vanskeliggjør en fornuftig disposisjon av ressurser.
Et av mine beste eksempler i så måte -der regelverket tynes for å oppnå egne fordeler -er klassedeling i kroppsøving mellom elever med de to målformer.