Fremskrittspartiet 30 år

Vi er gått inn i et nytt år, et valgår. Men her ligger ingen sensasjon. Hvert annet år er valgår. Mer spesielt er at meningsmålingenes for tidens største parti fyller 30 år. Hvem skulle trodd på så mange år, og en slik suksess, da Anders Lange trommet sammen til møte på Saga-kino en vårdag for snart 30 år siden. Han fristet med “en tale som ikke lett glemmes”. Mange ble fristet. Også Dagsrevyens daværende journalist Dagmar Loe, men hun fant ingen grunn til å gi møtet noen journalistisk dekning. En merkestein i norsk partihistorie forble dermed uomtalt i den daværende monopolkanalen.

Partier er normalt av seigt stoff. Det skal mye til for å bryte dem ned når de først er blitt etablert. Men å stable et nytt parti på beina er ikke lett. Mange har forsøkt, få har lyktes. Fra annen halvdel av forrige århundre kan det kun registreres to nye partier som kom seg velberget gjennom diverse tiår, nemlig Sosialistisk Folkeparti/SV og Anders Langes parti/Fremskrittspartiet. Begge var for øvrig dannet med en impuls fra Danmark.

I navnet “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlig grep” lå en programerklæring. Det forhindret ikke Anders Lange å pålegge Saga-møtet et selvvalgt “kommunalt forbud”, i dette tilfelle mot diskusjon. Da en tilhører reiste seg og etterlyste fornyelse hos Anders Lange, ble han prompte avvist med henvisning til at det var forbud mot diskusjon. “Det står i kontrakten med Oslo kinematografer”, sa Anders Lange. På et vis hadde han sine ord i behold, siden han hadde søkt om “et offentlig møte om skattepolitikk uten diskusjon”. Men fra Oslo kinematografers side var der ingen innvendinger mot et debattmøte.

Partiet ble dermed stiftet med håndsopprekning og akklamasjon, og med en enveiskommunikasjon fra partistifter til sal. Anders Lange sa høytidsstemt: “Så spør jeg dere: Vil dere at vi skal danne parti? Rekk hånden i været”. Oppslutningen var overbevisende, men troen på at dette var noe mer enn et flyktig protestfenomen var vel ikke utbredt. Å knytte partiets navn til en 68 år gammel mann var å invitere til en forventning om noe forbigående.

Carl I. Hagen har selv sammenlignet partiers livsløp med et menneskeliv. Partier burde også ha en pensjons- og retrettalder, sa han spøkefullt. I så fall ville ikke Fremskrittspartiet i dag ha mange oppegående konkurrenter. Hans poeng var at de “gamle partiene” stiftet fra 1880-årene og utover var skapt i en tid med andre problemer enn i dag. Fremskrittspartiet derimot var i startgropa sammenlignbart med Arbeiderpartiet på 1930-tallet.

At nyetablerte partier kommer som en reaksjon på nye sosiale gruppers krav, er en vanlig oppfatning. Partier samler og harmoniserer interessene. Et parti er en transformator som justerer ulike fløyers krav. Anders Langes Parti anno 1973 var derimot noe helt annet: En aksjon som rettet søkelyset på et bestemt saksfelt - motstanden mot skatter, avgifter og offentlig inngrep - og med Anders Lange ikke bare som anfører, men også bærer av partiets navn.

Men mye er blitt forandret. I 1973 hadde vi å gjøre med et antiparti-parti. Anders Lange var motstander av at partiet skulle ha program og vedtekter, eller for den sagt skyld ha landsstyre og sentralstyre. Ledelsen i partiet skulle ligge i stortingsgruppa. Alt dette er blitt historie. I dag er partiet blitt som ett av de andre. Dessuten har partiet i noen saker gjort helomvending. Det startet som en protest mot skatter og en velferdsstat som ødslet med sine goder. Trygdemisbrukere, latsabber og enslige mødre var skyteskiver. “Vi er lei av friske folk som henter trygden sin i drosje”, sa Anders Lange. I dag taler partiet med innlevelse om “de syke og de gamle”, og jubler over økte bevilgninger særlig når de selv har presset på.

Fremskrittspartiets utvikling og suksess kan for øvrig ikke forstås uten å peke på innvandringssaken. Den dukketopp for første gang ved valget i 1987 og løftet Fremskrittspartiet opp på et nivå over 10 prosent. Fra starten av i 1973 var innvandring en ikke-sak, og Frp-velgere avvek ikke fra andre i syn på fremmedarbeiderne. Fra annen halvdel av 1980-tallet er derimot motstanden mot innvandring Frp-velgernes mest entydige kjennemerke.

Med innvandring som sentral sak ble også velgernes sosiale profil endret. Innslaget av lavt utdannede økte, likeså andel arbeidere. I Oslo skiftet det velgermessige tyngdepunktet fra vestkanten til østkanten. Groruruddalen ble klarere og klarere partiets kjerneområde.

Framtiden synes å tegne seg lys, dels fordi lite tyder på at innvandrerskepsisen, som kritikken mot velferdsstaten anno 1973, skal avta og forsvinne.