Skal man sikre at den samlede inntekten som barnefamilier har fra sosialhjelpen skal bli høyere, må alle sider av sosialhjelpsberegningen lovreguleres, mener Hans Gunnar Glomseth.

Skal man sikre at den samlede inntekten som barnefamilier har fra sosialhjelpen skal bli høyere, må alle sider av sosialhjelpsberegningen lovreguleres, mener Hans Gunnar Glomseth.

Foto: Luca Kleve-Ruud / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Første steg mot en statlig sosialhjelpsordning?

Med den nære sammenhengen som er mellom ulike velferdsordninger, er det absolutt mest hensiktsmessig at alle ytelser samles på ett forvaltningsnivå.

I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og SV heter det: «Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til endring av sosialtjenesteloven om at barnetrygd blir holdt utenfor ved beregning av økonomisk sosialhjelp, med sikte på ikrafttredelse fra 1. september».

Hvorfor er kampen mot barnefattigdom et kommunalt ansvar?

Umiddelbart kan dette synes som en endring som bare omhandler en avgrenset og konkret problemstilling som lar seg løse gjennom å innføre en bestemmelse i sosialtjenesteloven. En slik endring utløser imidlertid en hel rekke problemstillinger som rokker ved selve fundamentet i fordelingen av myndighet og ansvar mellom stat og kommune.

Er tilliten til at kommunene kan ta ansvar for å levere forsvarlige tjenester borte?

Forslaget kan ikke tolkes som annet enn et uttrykk for en oppfatning av at kommunene ikke unner alle sine barn gode levekår eller forsvarlige tjenester, og at det derfor er nødvendig med tvang gjennom lovpålegg.

I dette perspektivet er det i beste fall naivt å tro at et lovpålegg som omfatter en enkelt faktor av de mange som bestemmer nivået på sosialhjelpsytelsen, vil ha noe som helst effekt.

Skal man sikre at den samlede inntekten som barnefamilier har fra sosialhjelpen skal bli høyere, må alle sider av sosialhjelpsberegningen lovreguleres.

Hvis kommunene fortsatt mener at det er riktig og/eller nødvendig å holde ytelsene på dagens nivå, kan de bare sette livsoppholdsnormen for barn tilsvarende mye lavere.

Et «vanntett» regime overfor kommunen vil derfor også måtte innebære at sosialhjelpsnormene ikke lenger bare er veiledende, men at de blir en lovpålagt minstestandard.

Hvorfor er kampen mot barnefattigdom et kommunalt ansvar?

Dette spørsmålet synes helt fraværende fra det offentlige ordskiftet. I praksis er det ganske liten sammenheng mellom situasjonen på arbeidsmarkedet og utviklingen i sosialhjelpstallene.

Det som derimot har en direkte virkning på innbyggernes behov for sosialhjelp, er endringer i regelverket for tildeling og utmåling av statlige velferdsordninger. De aller fleste familiene som mottar økonomisk sosialhjelp, mottar statlige ytelser i en eller annen form.

Trygdeytelser, bostøtte, tiltakspenger og studiefinansiering er alle eksempler på ordninger barnefamilier mottar og som både finansieres og fastsettes av staten. Hvorfor kan ikke behovet for økte inntekter i barnefamiliene løses ved at disse ytelsene økes og/eller at stønadsperiodene forlenges?

Eksempel: Enslige forsørgere utgjør en betydelig andel av sosialhjelpsmottakerne. Det er imidlertid svært få enslige forsørgere som har behov for sosialhjelp, så lenge de mottar overgangsstønad etter folketrygdloven.

Hvis målet var å bedre levekårene for barn, og samtidig redusere antallet som blir «fratatt» barnetrygden av kommunene, ville en forlengelse av stønadsperioden være langt mer målrettet og effektfullt som tiltak enn en endring som kun kommer den lille andelen som mottar sosialhjelp, til nytte.

Er dette et første steg mot en statlig sosialhjelpsordning?

Spørsmålet om sosialhjelpsordningen burde bli en statlig ordning, har dukket opp med jevne mellomrom. Prosessen som nå settes i gang omkring barnetrygd og sosialhjelp, bør utvides til å bli en gjennomgang av hele ordningen, men tanke på å gjøre sosialhjelpen til et statlig ansvar.

Det er grenser for i hvor stor grad staten kan gå inn og detaljstyre virksomheten, og samtidig forvente at kommunene tar ansvar for tjenestekvalitetene og finansieringen.

Er det rimelig at staten setter konkrete minstekrav på ett område, og samtidig forventer at kommunen skal forvalte en skjønnsmessig og behovsstyrt sosialhjelpsordning?

Med den nære sammenhengen som er mellom ulike velferdsordninger, er det absolutt mest hensiktsmessig at alle ytelser samles på ett forvaltningsnivå. Bare de siste par årene er det flere eksempler på at effekten av en innstramming i en statlig ordning fører til økte sosialhjelpsutgifter i kommunene.

En samling av alle overføringer til innbyggerne i landet vil gjøre det enklere å holde oversikt over de samlede virkningene av satsinger, prioritering og endringer av regelverk og ytelsesnivåer.