Fornyelse av folkestyret - bare slagord?

Jeg registrer videre at statens bidrag til å vitalisere lokalpolitikken er å åpne for en forsøksordning der et begrenset antall kommuner får lov til å velge ordfører ved direkte valg. Ordningen kan kanskje bidra til en noe mer festlig valgkamp. For øvrig er det vanskelig å se hva som kan komme ut av forsøket.

Jeg tar sjansen på trekke fram to problemstillinger, der kommunene selv i betydelig grad kan bidra til klargjøring, forenkling og vitalisering.

Budskap 1: Prioriter det politiske handlingsrommet.

Hva vil være det viktigste politikkområdet på lokalt plan i årene som kommer? Hvor er det politiske handlingsrommet? Grovt sett kan dagens kommunale oppgaver deles inn i tre:

- Forvaltning

- Tjenesteyting

- Samfunnsutvikling

Forvaltning eller myndighetsutøvelse er et område der kommunene opptrer med direkte mandat fra staten. Kommunenes myndighet er omgitt av et finmasket system av rettighetslovgivning, minstestandarder, forskrifter, fortolkninger, rundskriv og klageordninger. Kommunal Rapport har nettopp påvist at kommunene i sin funksjonsutøvelse er omgitt av 272 lover og 1236 forskrifter. Rommet for politisk skjønnsutøvelse er m.a.o. begrenset og innbyr neppe til det store engasjement.

Tjenesteyting og tjenesteproduksjon blir i stigende grad knyttet opp mot brukerinnflytelse og brukerstyring. Denne utviklingen synes det gjennomgående å være full oppslutning om i alle leire. Det innebærer at det lokalpolitiske handlingsrommet også her er begrenset. Det er i vanskelig å være tilhenger av sterk politisk styring, samtidig som man er for sterk brukerstyring – i alle fall samtidig.

Det som gjenstår er lokalsamfunnsutviklingen, og det er etter min mening det aller viktigste. Riktignok er heller ikke dette området uten statlige begrensninger, gjennom for eksempel plan- og bygningsloven. Jeg mener likevel kommunene har betydelig innflytelse og makt når det gjelder utviklingen og utformingen av lokalsamfunnet.

Mitt råd er at det legges betydelig mer vekt på dette området. Jeg tror mange, som ikke er født og oppvokst i de politiske partiene, kan tenke seg et lokalpolitisk engasjement på følgende grunnlag: Å være med på å bestemme hvordan lokalsamfunnet skal se ut.

En avgrensning av politikkområdene lokalt vil bidra til å bedre rekrutteringen og gjøre våre kommunestyrer til langt mer interessante politiske arenaer. Det vil samtidig innebære en erkjennelse av at det går an å ha avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen, uten å måtte tilbringe så å si hver eneste kveld på kommunale møter i rådhusene.

Jeg tror folk gjennomgående er innstilt på å engasjere seg til fellesskapets beste, men at det er en klar grense for hvor mye tid man vil bruke, på bekostning av familie, jobb og fritidsinteresser. Hvis lokalpolitikken legges til rette for det, er det fullt mulig å kombinere samfunnsengasjement lokalt med et «normaltÈ liv. Jeg er nokså sikker på at en ny politikk vil trekke til seg nye politikere, kanskje også fra grupper der det i dag er meget vanskelig med rekrutteringen.

For å få til en slik fornyelse av lokalt folkestyre trenges politisk vilje, og det trengs framfor alt døråpnere og veivisere, også i KS.

Budskap 2: Nei til plantyranniet

Er vi i ferd med å planlegge oss i hjel? Det er min oppriktige mening at vi omgir oss med et plansystem som virker direkte tyranniserende, et system der vi i detalj planlegger virksomheten på bokstavelig talt alle livets områder. Det er blitt en kultur – ikke minst initiert av staten – der det nær sagt er umulig å gjøre noe som helst, dersom man ikke kan henvise til en plan. I så måte kan det virke som Egon Olsen er i pakt med de beste tradisjoner.

I et intervju i Kommunal Rapport sist høst kommer Jørgen Kosmo, som har politisk erfaring fra flere forvaltningsnivåer,med en tankevekk ende uttalelse. Han påviser at kommunene gjennomgående bruker en tredel av sin tid til planlegging, en tredel til rapportering og kontroll og en tredel til tjenesteyting. Og det må være grunn til å spørre om det er slik vi vil ha det?

Jeg må avlegge en visitt til staten under denne overskriften også. I tråd med en kraftig dreining fra rammetilskudd til øremerkede tilskudd, ledsages den samme øremerkingen av krav om planer og krav til rapportering. Bare dette innebærer et betydelig effektivitetstap gjennom statlige bindinger.

Men heller ikke kommunesektoren selv bør frikjennes for ethvert ansvar. Vi er riktignok pålagt et kommuneplansystem som kan framstå som nokså mastodontisk, men vi har sannelig bidratt til å raffinere systemet lokalt. Ikke minst rådmenn og planleggere bør se over sin egen praksis, i forhold til et system som kan virke drepende på ethvert politisk engasjement.

Hvor mange er det som kjenner seg igjen når et kommunestyremedlem under budsjettdebatten, drister seg til å komme med et fornuftig forslag, «som han har tenkt på en stund». Hva skjer da? Jo, da spretter rådmannen opp og sier at forslaget er sikkert vel og bra, «men det skulle du ha kommet med i fjor da vi rullerte kommuneplanen».

Jeg mener ikke at vi skal slutte å planlegge, men det må være mulig å tenke seg et mer dynamisk plansystem, der rammer, mål, handlinger og endringer settes mer i fokus, og har åpenhet for å inkludere politisk initiativ til hverdags.

En systemendring – eller i det minste en systemrevisjon – vil være et betydelig bidrag til fornyelse av det lokale folkestyret.

Til slutt: Alle som tar plass i et kommunestyre, eller som tenker å gjøre det, bør stille seg følgende spørsmål:

Hva må jeg som politiker minimum ha beslutningsmyndighet over for å ha styringen i kommunen?

Og så bør svaret avveies mot tallet 24, som angir døgnets timer. Dette er i alle fall er en ytre avgrensing i forhold til ethvert engasjement.

Skrevet av: Kjell Pettersen