Folkevalgte må få styre kommunale eiendommer

Høyesterett avsa i 2021 dom i den såkalte «elsparkesykkelsaken». Trondheim kommune eide grunnen, men Høyesterett mente dette ikke ga kommunen rett til å lage regler for utleie av elsparkesykler i byen. Dette utfordrer lokaldemokratiet, mener KS.

Etter at dommen falt i desember, diskuteres det fortsatt hva den innebærer. Advokatene i KS har gjort en vurdering og mener dommen skaper usikkerhet om kommunens handlingsrom for bruk og forvaltning av egen grunn.

Dommen i Høyesterett (HR-2021-2025-A) har også vist at det er mangler i lovverket som ikke ivaretar hensyn til lokaldemokratiet. KS mener det kan være grunnlag for å endre kommuneloven. Både KS og staten var partshjelp for Trondheim kommune.

Kommunene eier store deler av gater, torv, fortau og annet areal i byene. Kommunestyrene representerer innbyggerne, og må kunne legge rammer for hvilken arealbruk som ivaretar fellesskapet slik at ikke noen tar seg til rette til fortrengsel for andre.

Kommunen har dessuten mange oppgaver som gjør det nødvendig å styre hvordan kommunale eiendommer brukes. Fremkommelighet, sikkerhet og estetikk er bare noe av det kommunen skal ivareta.

KS mener dommen har et større nedslagsfelt enn utleie av elsparkesykler, selv om det var utplassering av elsparkesyklene i Trondheim som foranlediget saken. Overordnet har jo spørsmålet vært kommunens rett til å bestemme over egne eiendommer.

Den nye elsparkesykkelloven gjør at høyesterettsdommen har mindre betydning for å regulere nettopp utleie av elsparkesykler, men dommen kan ha betydning for andre viktige deler av kommunenes virksomhet.

Når kommunestyret regulerer bruken av arealene kommunen eier, er det i praksis gjennom lokaldemokratiet at kommunens gater og plasser forvaltes på vegne av innbyggerne.

Eierskap er et viktig verktøy, og handlingsrommet for bruk av dette verktøyet må være tydelig. KS er opptatt av å avklare hvilke konsekvenser Høyesteretts avgjørelse har for kommunesektoren. Vi har vurdert dommen ut fra det.

KS Advokatene mener det ikke er opplagt hva som er konsekvensene av dommen. Retten tar utgangspunkt i at kommunen styrer sine eiendommer på samme måte som private, men uttaler samtidig at det gjelder særlige begrensninger på kommunal grunn der allmennheten har tilgang.

Hvilke begrensninger det er tale om, beror ifølge Høyesterett blant annet på hvilket samfunnsområde som berøres, og formålet med å bruke eierskapet. Dette er ikke særlig avklarende for kommunene.

Høyesterett presiserer at saken ville stilt seg annerledes dersom den hadde dreid seg om at kommunen ville lage regler for kun et «bestemt og avgrenset område».

Dette gjør det ikke mye klarere hvor grensene går for hva kommunen kan bestemme. Høyesterett kan forstås slik at domstolen prøver å beskytte retten til generell ferdsel mot at kommunen regulerer bruken av byrommet.

Dommen skaper likevel stor usikkerhet om hvilke tiltak kommunen i det hele tatt kan iverksette som grunneier. I denne saken ønsket jo kommunen selv å legge til rette for generell ferdsel slik at alle kunne bevege seg trygt rundt i byen.

I Høyesterett viste KS til både kommuneloven og regelen om det kommunale selvstyret i Grunnloven som tilsier at kommunen skal kunne løse lokale saker i egenskap av å være grunneier. Mindretallet ga kommunen medhold, og beskrev det som «problematisk om ikke kommunen som eier kunne gripe inn overfor en bruk av kommunens eiendom som viser seg å by på farlige situasjoner for andre brukere».

KS mener mindretallet treffer godt det behovet kommunene har for å bruke eierskapet for å utføre sine oppgaver og levere gode tjenester til alle innbyggere. Når dommen ikke gir tilstrekkelig avklaring, må lovverket gjøre det.

Den uklarheten og bekymringen for usikkerhet som advokatene våre peker på, gjør at KS vil vurdere hvorvidt det er grunnlag for presiseringer eller justeringer av kommuneloven eller annet regelverk.

KS Advokatene gjør nærmere rede for de juridiske vurderingene i en artikkel som er publisert på KS’ nettsider.