Fastlegeordningen er i ferd med å rakne

Fastlegeordningen, som ble innført i 2001, er selve grunnmuren i vårt helsevesen. Allmennmedisin er kanskje den viktigste spesialiteten vi har. Ordningen er porten til den øvrige, spesialiserte delen av medisinen.

Formålet var å sikre kontinuitet i lege-pasient-forholdet og bedre tilgjengeligheten i form av kortere ventetider. Det ble innført et pasientlistesystem som innebar at alle pasienter (befolkningen) ble fordelt på de legene som gikk inn i systemet.

Ideen var god og er betegnet som vellykket. Men så skjer det endringer og brutte løfter som gjør at fastlegeordningen nå er i ferd med å kollapse.

Senterpartiet hadde nylig et fagpolitisk seminar på Stortinget om fastlegeordningen. Hovedinnleder var journalist Anne Stine Sæther fra VG, som i lengre tid har kjørt en omfattende serie om fastlegeordningen.

Avisen har kartlagt situasjonen i alle landets kommuner, som synliggjør en alvorlig krise. Stadig nye oppgaver, omfattende papirarbeid og byråkrati reduserer fastlegenes muligheter til å drive kurativt arbeid.

En fastlege jeg kjenner beskriver situasjonen slik: I dag behandler jeg bare halvparten så mange pasienter som for noen år siden. Jeg føler meg degradert til et byråkratisk sekretariat.

Fastlege Olsson i Haugesund beskriver fastlegeordningen som en kjempe på leirføtter.

Presidenten i Legeforeningen bekreftet på seminaret VGs beskrivelse av situasjonen, som medfører ledige hjemler, manglende rekruttering, høyt bruk av kortvarige vikarer og mer arbeid med færre pasienter. Entusiasmen blant fastlegene er i ferd med å forsvinne.

Så kommer det en direktør fra KS for å fortelle om hvordan en kan styrke fastlegeordningen. Han unnlot å kommentere de fakta som var beskrevet, og var lite konkret om hvordan krisesituasjonen kan forbedres.

Man satt igjen med inntrykk av at kommunenes egen interesseorganisasjon ikke har tatt inn over seg, eller forstått, hvor alvorlig situasjonen er for vårt helsevesen og befolkningen. Kommunene som forvaltningsorgan er lovpålagt å gi tilstrekkelig helsehjelp til befolkningen.

Men Stortinget må ha skjønt at samhandlingsreformen, som ble innført i 2012, ville bli krevende for kommunene, og det ble lovet 2.000 nye legeårsverk i kommunene.

Per 1.1.2017 har vi 4.810 fastleger. Det er bare 456 flere enn i 2012! Her har staten forsømt seg grovt. Hvorfor har ikke KS slått i bordet? Her bør Legeforeningen og KS ha felles interesser og ikke være motparter.

Flere, som Hans Ånstad, tidligere stadslege i Tromsø, ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet og «kommunehelsetjenestens far», mener at fastlegeordningen har en alvorlig systemfeil.

Han bør vi lytte til. Han tok opp temaet i 2013 med KS, som viste ingen interesse.

Et hovedprinsipp i norsk forvaltning er ansvarsprinsippet, som innebærer at den instans som har ansvaret for en oppgave, også har det økonomiske og administrative ansvaret.

Selv om kommunen har et lovpålagt ansvar, gjelder det ikke for fastlegeordningen. Den finansieres av kommune med et per capita tilskudd som utgjør ca. 20–30 prosent, mens staten bidrar med trygdemidler til refusjon til legen. I tillegg kommer pasientenes egenandel.

Dette gjelder bare kurativ virksomhet, mens andre deler av allmennlegetjenesten utelukkende finansieres av kommunene. Det innebærer at forebyggende arbeid ikke blir prioritert. Dette rammer også sykehjemsvirksomheten.

I tillegg har vi problemet med at fastlegens inntekt er avhengig av antall pasienter på listen. Det betyr at ingen nye fastleger, som må investere i utstyr og kontor, kan starte med en nullpasientliste. Flere fastleger betyr at andre fastleger må redusere sine lister, og dermed redusere det økonomiske grunnlaget for sin virksomhet.

Nå må dette tas på alvor. Kollapser fastlegeordningen, vil det ramme hele helsevesenet. Kommunen som ansvarlig forvaltningsorgan, blir medansvarlig.

Ifølge Legeforeningen handler dette ikke om fastlegenes lønnsvilkår, men om rammebetingelser som kan sikre gode kurative tjenester. Da må vi se på redusering av byråkratiske ordninger, rekruttering, spesialistutdanningen, organisering av primærhelsetjenesten og finansieringsordningen.

Så til slutt et viktig spørsmål: Vi må nå ha en kvalifisert evaluering av fastlegeordningen som synliggjør fakta. Det må skje med deltakelse av fastleger som opplever problemene, og ikke administratorer og byråkrater som sitter fjernt fra den daglige virkelighet.

Konsulentfirmaer er heller ikke kompetente eller egnet til å foreta en slik evaluering.

Hva er hovedproblemene, og hvordan kan de løses faglig, administrativt og finansielt? Det har vært etterlyst av Legeforeningen. Hittil har ikke staten vært villig til det.

Ansvarlige politikere på Stortinget må nå kreve at det raskt blir gjennomført en kvalifisert evaluering, som synliggjør hvordan krisen i fastlegeordningen kan løses.

Det er pasientene og befolkningen som lider under det nåværende system. Det kan ikke fortsette. Stortinget må vise vei.