En mann for vår tid!

Alle som er opptatt av by- og næringsutvikling i norske byer og tettsteder vil kunne lære noe av Florida. Florida har analysert nesten alle større byer i Nord-Amerika og Canada og kan gi oss noen velsignete innsikter: drivhjulet i økonomien er den såkalte kreative klassen. Det er den tredjedelen av arbeidstakerne som arbeider kreativt. Det er selvsagt designere, kunstnere, kokker og en rekke frie yrker, men også mange andre til dels trauste yrkeskategorier kan være med i denne klassen. Det handler ikke bare om hva du gjør, men hvordan du gjør det. Derfor kan også en økonom tilhøre denne klassene, en byråkrat, en lærer i folkeskolen. Alle som gjør noe gjennom å være kreative og slik bidrar til et vibrerende og intenst byliv, kommer inn i Floridas klassifikasjon. Målet for en dynamisk bypolitikk må være å tiltrekke seg denne kreative klassen, hvis man klarer det kommer veksten og velstanden etter. Det er først når byen fungerer som et kultursentrum at den lykkes.

Richard Florida har laget en regle som han kaller de tre t-ene: talent, teknologi og toleranse. En by må ha en teknologisk kompetanse, det betyr ikke nødvendigvis høyteknologi, men en eller annen kunnskap og kompetanse som den er god på. Denne teknologien er en vesentlig komponent i å drive næringsutvikling, men ikke avgjørende. Det finnes nok av byer som har avanserte teknologiske miljøer, men som likevel ikke klarer å oppnå spesielt mye.

I norsk sammenheng peker Trondheim seg soleklart ut, her ligger landets høyeste teknologiske kompetanse med NTNU og SINTEF, men næringsutviklingen er på kanten av å være begredelig.

Talent er den andre t-en. Det handler om å ha folk med talent i sine omgivelser. Det er viktig at mennesker som aktivt søker å bruke sine evner finnes og trives.

Toleranse er den tredje av t-ene. En by som ikke er åpen for fremmede, som opererer med sosiale normer som gjør at mennesker med avvikende livsstil, etnisitet eller seksualitet ikke trives, kan heller ikke gjøre framgang. For å måle toleransen har Florida laget et sett av indekser, han måler antallet homoseksuelle, og postulerer med ganske godt belegg at jo flere homoseksuelle en by har, desto bedre står det til på alle andre fronter. Han har også en indeks for det han kaller bohemer. Det vi si de som produserer kulturen, de som skriver og skaper kunst- og kulturuttrykk. Og selvsagt har han en indeks for det han kaller utenlandsfødte. Det er når en by scorer høyt på disse tre indeksene at den vil gjøre det bra. Da tiltrekker den seg den beste humankapitalen.

Men Florida forteller ikke bare hva som er bra, han sier også hva som er dårlig. Hans innstendige bønn til politikere og byplanleggerne er ikke å subsidiere store sportsarenaer, han ber dem hindre kjøpesenteretableringer og ikke være vennlig overfor etableringen av såkalte callsentre. Det er som om han har vært i Halden, Molde eller Bodø. Byer der gode byrom forsvinner fordi kjøpesenterne får årelate sentrum og fordi høyskoler som er fulle av unge vitale mennesker legges utenfor sentrum.

Florida er full av lengsel etter den gode byen, den som setter innbyggerne i sentrum og ikke bilen, den som har gode byrom der alle rariteter og etnisiteter får plass.

Da blir det rett og slett interessant å være innbygger, og da kommer de gode næringsetableringene, og etter hvert skatteinntekter og videre velstand. Det er lett å finne huller i hans resonnementer, det er detaljer hist og her der han kanskje tar feil. Men stort sett har han rett. Les ham. Man blir en god del klokere av det!

Skrevet av: Erling Dokk-Holm