Kollektiv beskyttelse av flyktningene fra Ukraina sparer forvaltningen for enorme ressurser, skriver Sissel Aarak. Bildet viser flyktninger på togstasjonen i Krakow i Polen.

Kollektiv beskyttelse av flyktningene fra Ukraina sparer forvaltningen for enorme ressurser, skriver Sissel Aarak. Bildet viser flyktninger på togstasjonen i Krakow i Polen.

Foto: Torstein Bøe / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

En flyktningbølge krysser sitt spor

Med kollektiv beskyttelse for alle ukrainske flyktninger, kan vi bruke mindre ressurser på asylbehandling og mer på raskere integrering av barn og familier.

Millioner av mennesker flykter fra Ukraina. I likhet med EU har norske myndigheter innvilget en midlertidig kollektiv beskyttelse som sparer forvaltningen for enorme ressurser. Å stadfeste et individuelt beskyttelsesbehov er krevende. Ventetiden, stort sett på et asylmottak, er passiviserende.

Familiehjem kan være et godt utgangspunkt for barn som flykter med sine mødre.

Å kunne forsere alt dette, gir derfor en stor gevinst – både for flyktningene og lokalsamfunn som kan legge til rette for god integrering fra dag én.

Det har Kommune-Norge gjennom en rekke politiske vedtak de siste ukene vist stor vilje til. Men hva er det egentlig flyktningene trenger?

Barn og deres mødre – som er den største gruppen i hvert fall nå i en første fase – må så raskt som mulig bosettes i den kommunen der de skal bo gjennom hele perioden de har opphold. Barnets beste for barn som har flyktet fra krig, vil være en forutsigbar og stabil omsorgsbase der de kan kjenne på trygghet og tilhørighet. Brudd og flyttinger bør være på det absolutte minimum.

På sikt kan vi også forvente flere barn som kommer alene. I stedet for institusjoner med skiftende voksenpersoner i turnus, bør disse bosettes i små grupper i familiehjem der kommunen stiller med egnet bolig og en ansatt fostermor eller -far.

NTNU har evaluert familiehjem i Asker. Rapporten viser at de unge her finner en trygghet og ro, i større grad inviterer venner hjem og dermed også blir lettere integrert i lokalsamfunnet.

Familiehjemmene kan være et godt utgangspunkt også for barn som flykter med sine mødre. Sammen med flere kommuner ser vi nå på muligheten for å tilby mødre å dele bolig med en eller to andre ukrainske mødre med barn i samme aldersgruppe.

Disse kan gi hverandre gjensidig støtte og raskt bygge nettverk. I tillegg til alt kommunene stiller opp med, vil slike familiehjem også være aktuelle når de ventede enslige mindreårige fra Ukraina kommer etter. Her vil de ha flere «mødre» å støtte seg på, med samme språk, bakgrunn og en unik forutsetning for å bygge bro inn i lokalsamfunnet.

For mødrene betyr det at de blir sysselsatt som omsorgspersoner, får inntekt og kan bidra også som skattebetalere i det norske samfunnet.

Rundt barna og familiene må vi også mobilisere frivilligheten. Barn og voksne må inviteres inn og med i fritidsaktiviteter, enten det er ordinære fotballtreninger og teaterøvinger eller tilrettelagte vennegrupper med jevnaldrende. Vennegruppene har gitt varige vennskap over hele Norge.

Den kollektive beskyttelsen gjør at vi ikke trenger å vente, heller ikke i påvente av at nabolandene til Ukraina skal komme med anmodninger om hjelp. Flyktningene begynner allerede å komme. Alt positive kommuner trenger nå, er forutsigbare rammebetingelser – for å iverksette tiltak vi vet virker.