Offentlige myndigheter og politikere benytter innkjøpsreglene til stadig å oppfylle gode formål, skriver Harald Alfsen, og nevner blant annet klimamål og nye energiformer som elektrisitet.
Illustrasjonsfoto: Terje LienBruk eller misbruk av offentlige innkjøp?
Anskaffelseslovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Da må man finne balansen mellom økonomiske og ikke-økonomiske krav og kriterier ved valg av det beste tilbudet.
Harald AlfsenVi kan stadig lese i mediene at politikere krever at man burde stille krav i offentlige anbud om ny teknologi, i den siste tiden for ferjer. Vanskelig å være motstander av det.
Men er det så enkelt? Kan politikerne gå for langt i løse alle utfordringer ved hjelp av offentlige innkjøp?
Mange offentlige innkjøpere er frustrert over at politikerne stadig introduserer nye, gode hensikter.
Det offentlige innkjøpsområdet har endret seg voldsomt siden reglene kom sammen med EØS-avtalen i 1994. Fra at pris var hovedkriteriet, har vi fått en lang rekke andre kriterier å legge vekt på.
I dag må jeg, der jeg er rådgiver for offentlige oppdragsgivere, håndtere godt over 50 forskjellige kriterier – fra alle mulige kvalitetskriterier, til oppgaveforståelse og løsningsmodeller.
Ingen tildelingskriterier er pålagt, og det er stor frihet. Ofte er ikke pris engang et kriterium, da er prisen fast og leverandørene konkurrerer for eksempel på kvalitet, leveringstid og prosjektledelse. Evalueringsmodellene har blitt avanserte og praksis til dels sprikende.
I takt med dette har offentlige myndigheter og politikere benyttet anledningen til å bruke innkjøpsreglene til stadig å oppfylle gode formål. Jeg kan nevne samfunnsansvar, motvirkning av arbeidslivskriminalitet, økt fokus på miljøkriterier, etisk handel, utvikling av lokalt næringsliv, begrensninger i antall underleverandører, tiltak mot korrupsjon, klimamål, sosial dumping, nye energiformer som elektrisitet og hydrogen, digitalisering, innovasjon og nyskaping, menneskerettigheter og antidiskriminering.
Mange offentlige innkjøpere er imidlertid frustrert over at politikerne stadig introduserer nye, gode hensikter. Innkjøperne må lære seg nye fagområder, forholde seg til stadig nye offentlige etater, finne ut hvordan de skal stille krav, utforme kriterier og hvordan tilbud skal evalueres. Og leverandørene må tilsvarende utvikle seg i takt med kravene. Kompetansebehovet er stort for alle.
Det offentlige innkjøpsvolum er stort, over svimlende 550 milliarder kroner. Det er derfor forståelig at politikerne ønsker å bruke innkjøpsmakten til å oppnå stadig nye formål.
Likevel er det grunn til å minne om at anskaffelseslovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser, slik at samfunnet skal få mest mulig nytte av penger brukt på velferd, samferdsel, helse, forsvar, politi og utdanning. Da må man finne balansen mellom økonomiske og ikke-økonomiske krav og kriterier ved valg av det beste tilbudet.