I stedet for å sette mål for antall undervisningstimer i norsk vil regjeringen sette mål for språkferdighetene hos den enkelte deltaker og til lærernes kompetanse.

I stedet for å sette mål for antall undervisningstimer i norsk vil regjeringen sette mål for språkferdighetene hos den enkelte deltaker og til lærernes kompetanse.

Illustrasjonsfoto: Leif Arne Holme
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Analyse

Bedre integrering med ny lov – eller?

Den nye integreringsloven skal gi innvandrere bedre norskkunnskaper og jobb raskere. Det er ikke sikkert det slår til.

«Å sikre at de som kommer til Norge lærer seg norsk og kommer seg raskt i arbeid er viktig for en god integrering», skrev kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (V) på Facebook, da forslaget til ny integreringslov ble lagt fram.

Kritikere mener det ligger en hund begravd i lovforslaget.

Få, om noen, vi si seg uenig. Dette har lenge vært målet for integreringspolitikken i Norge.

Men mange innvandrere kommer ikke i jobb eller utdanning etter avsluttet introduksjonsprogram, bare rundt seks av ti. Etter noen år synker tallet. Mange faller ut av arbeidslivet – blant annet på grunn av lav kompetanse, svake norskkunnskaper, helseproblemer og store omsorgsoppgaver.

Forslaget til Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid ble lagt fram høsten 2018 av daværende integreringsminister Jan Tore Sanner.

Siden har det vært på en bred høring som ga 188 uttalelser, før det munnet ut i lovproposisjonen på 200 sider som Melby la fram i forrige uke.

Nå går forslaget til Stortinget, som er forventet å behandle det før sommeren.

KS leverte en svært kritisk høringsuttalelse til lovforslaget, som de mener inneholder rigide krav, urealistiske mål og snevrer inn kommunenes handlingsrom. KS ble i liten grad hørt.

Lovforslaget innebærer en rekke endringer i det obligatoriske introduksjonsprogrammet, både i innhold og varighet. Det flytter også oppgaver fra kommunene til fylkeskommunene.

Det tyngste kritikken, både fra KS og andre, går på økonomi og forutsetningen om at dette ikke skal koste mer, og på varigheten av programmet.

I dag er er lengden på introprogrammet inntil to år med mulighet for forlengelse til tre år. Regjeringen vil differensiere mer etter behov. I stedet for å sette mål for antall undervisningstimer i norsk skal det settes mål for språkferdighetene hos den enkelte deltaker og til lærernes kompetanse.

Det er en fornuftig tanke, for flyktningenes forutsetningene varierer. Det sier seg selv. De som kommer til landet uten å kunne lese og skrive eget morsmål, trenger lengre tid og mer oppfølging enn de med høyere utdanning og gode engelskkunnskaper.

Men én av måtene dette skal gjøres på, møtte særlig hard motbør: At de som har minimum videregående opplæring fra hjemlandet, skal gjennomføre introprogrammet på bare tre til seks måneder.

Flere kommuner påpekte at konsekvensene ville være at mange må over på sosialhjelp fordi det ikke har lært nok. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viste i høringen til at under 10 prosent av deltakerne fullfører innen halvannet år, og enda færre på seks måneder. Denne gruppen bør få lengre tid i programmet, mener IMDi.

Alle høringsinstansene var negative til forslaget, og regjeringen svarte med å legge på seks måneder. Det betyr inntil ett år til å skaffe seg gode nok samfunns- og norskkunnskaper til å kvalifisere for høyere utdanning eller arbeid. Det er fortsatt svært ambisiøst – og urealistisk, vil mange mene.

Men gevinster skal hentes inn gjennom bedre kvalitet på opplæringen, er argumentet fra regjeringen.

Norskopplæringen skal bli bedre ved at voksenopplæringene bruker standardiserte moduler i norsk. I samfunnskunnskap skal det innføres obligatorisk kurs i livsmestring og foreldreveiledning for dem som har eller får barn.

Kritikerne av standardelementer frykter på sin side at valgfriheten og mulighetene for lokal tilpasning i opplæringen blir borte.

Et nytt kvalitetskrav er at norsklærerne skal ha «relevant faglig og pedagogisk kompetanse». Kravet skal spesifiseres i forskrift, men minimum 30 studiepoeng i norsk som andrespråk er allerede nevnt.

Utdanning i norsk som andrespråk er imidlertid ikke satt som krav til lærere i videregående skole. Fylkeskommunene skal nå få ansvaret for de mellom 16 og 24 år som skal ha videregående opplæring. Det er én av flere oppgaver som skal overføres til fylkeskommunene.

– Vi får kritikk for ikke å ha gjort en god nok jobb. Nå gis ansvaret til noen som ikke har gjort dette før, sukker en kommuneansatt.

Hun er bekymret for om kommunene vil ha økonomi til å gi et godt tilbud når fylkeskommunene tar over undervisningsansvaret for de yngste flyktningene.

Som en del av regionreformen ble fylkeskommunene tilført mange oppgaver fra IMDis regionkontorer. Nå vil regjeringen lovfeste at fylkeskommunene skal utarbeide planer for kvalifisering av innvandrere, gi tilbud om karriereveiledning og altså overta undervisningsansvaret for dem som tar videregående opplæring på heltid.

I tillegg skal fylkeskommunene anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune. KS, som siden 2002 har hatt oppgaven i samarbeid med IMDi, protesterte mot at den lovhjemles – til ingen nytte.

Noen kommuner får flere oppgaver: Vertskommunene for asylmottak får ansvaret for å kartlegge kompetansen til de som bor i mottak og har fått oppholdstillatelse.

Dette betyr økt byråkrati og ekstra ressursbehov for kommunen, og kan også forlenge ventetiden i mottak, mener KS. Utlendingsdirektoratet (UDI), som gjennomfører bosettingsintervjuene og kjenner beboerne, bør ha denne oppgaven, mener de. Men heller ikke her fikk KS gjennomslag.

Og så var det økonomien. KS er grunnleggende uenig i at loven ikke vil medføre betydelige merkostnader for kommuner og fylkeskommuner, og mener regjeringen forskutterer framtidige innsparinger på høyst usikkert grunnlag.

Også andre kritikere mener det ligger en hund begravd i lovforslaget. Noen må få mindre når det skal bli mer innhold i introprogrammet, høyere kvalitet og flere undervisningstimer til enkelte – alt uten mer penger.

Det kan bety at de som kommer med de beste forutsetningene for å lykkes – videregående opplæring eller mer fra hjemlandet – får så liten tid til å kvalifisere seg at de faller utenfor.