Totalberedskapen kan ikke fungere uten førstelinje

Vinteren i Finnmark kan være nådeløs. Når stormen stenger veiene, strømmen forsvinner og hjelpen er langt unna, er det ikke samarbeidsavtaler og planverk som redder deg. Da gjelder det én ting: At noen vet hva de skal gjøre, og gjør det.

Rapporten «Kommunalt samarbeid for sterkere beredskap», utarbeidet av PwC for KS, viser at 94 prosent av kommunene samarbeider om kriseberedskap.

Det presenteres som en suksess. Kommunene deler ressurser, trener sammen og bygger felles planverk. Rapporten er informativ, men den svarer ikke på det avgjørende spørsmålet. Hva er den faktiske effekten når det virkelig gjelder?

Det hevdes at samarbeid gir økt kapasitet og kvalitet. Men påstanden bygger ikke på vurdering av reelle hendelser eller dokumenterte resultater. Den bygger på spørreundersøkelser og beskrivelser av organisering. Det sies ingenting om responstid, informasjonsflyt eller gjennomføringsevne. Dermed forblir konklusjonen velmenende, men lite forpliktende.

I Øst-Finnmark samarbeider kommunene Nesseby, Tana, Båtsfjord og Berlevåg om beredskap, med én felles rådgiver som er midlertidig finansiert av Statsforvalteren.

Da samarbeidet ble etablert, hadde Nesseby allerede ansatt egen beredskapsrådgiver. Erfaringene våre er tydelige. Den interkommunale ressursen har utfordringer med å koble seg på administrasjonene i kommuner der vedkommende ikke er fysisk til stede.

Én person skal jobbe både strategisk og operativt overfor fire ulike organisasjoner, med hver sin kultur, struktur og virkelighet. Det er krevende, og det tar lang tid å få ting gjennomført.

Det geografiske området vårt er like stort som Rogaland fylke. Vi har både innlandskommuner og kystkommuner, samiske og ikke-samiske miljøer, fjelloverganger og store avstander.

Slike forskjeller kan ikke alltid løses med et felles planverk. Når en krise rammer, er lokalkunnskap og tilstedeværelse avgjørende. Det kan ikke overlates til andre.

les også

Enighet på Stortinget om totalberedskap

I Nesseby har vi valgt å styrke vår egen kapasitet, fordi vi vet at vi ikke blir prioritert dersom en større regional krise oppstår.

Vi har også et uformelt samarbeid med Tana om brannberedskap. Det fungerer fordi det bygger på lokal forankring og gjensidighet, ikke fordi det står i en avtale.

Interkommunalt samarbeid er ikke feil. For mange kommuner kan det være både nyttig og nødvendig. Men det må være et supplement, ikke en erstatning for lokal beredskap.

Når man fjerner det lokale ansvaret og overlater beredskapen til et felles nivå, mister man både handlekraft og eierskap.

I verste fall blir samarbeidsmodellen en sovepute. Den ser bra ut på papiret og gir inntrykk av styrking, uten at kommunene faktisk får mer kapasitet. Ressursene er fortsatt like knappe. Kompetansen vannes ut. Ansvaret forsvinner i tåka.

Norsk beredskap er i ferd med å bli en topptung organisasjon med mange offiserer og altfor få fotsoldater. Det skrives rapporter, bestilles utredninger, holdes møter og konferanser, og det snakkes om beredskap.

Men ute i kommunen, der krisen faktisk må håndteres, er det ofte for lite kapasitet, for lite tilstedeværelse og for få hender.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark har de siste årene styrket sin kapasitet og kompetanse betydelig, og har i dag rundt ti stillinger dedikert til beredskap. Det er positivt og nødvendig. Men det hjelper lite hvis det ikke finnes noen å samarbeide med lokalt. Det trengs to hender for å klappe.

Her i Øst-Finnmark, som er førstelinje i totalforsvaret, trenger vi egne dedikerte beredskapsrådgivere i hver kommune med fullt ansvar, full tilstedeværelse og lokal forankring. Alt annet er risikosport.

Skal totalberedskapen fungere i praksis, må staten stille med mer enn forventninger. Det bør etableres en nasjonal støtteordning for kommunale beredskapsstillinger. Ikke bare midlertidig finansiere interkommunale rådgivere, men også sikre varig kapasitet i førstelinjen.

Det er i kommunene krisen treffer først, og det er der beredskapen må være sterkest.

les også

Beredskapen må skjerpes

Samarbeid er et verktøy, ikke et mål. Skal det fungere, må det være bygget på tillit, kjennskap og klare ansvarslinjer. Og det må evalueres før neste krise, ikke etter.

Hvis vi ikke tar det ansvaret nå, risikerer vi mer enn bare et organisatorisk svikt. Vi risikerer liv. Og vi risikerer å svikte innbyggerne våre når de trenger oss aller mest.

Etter neste krise er det ikke nok å vise til planer og avtaler. Da vil noen stille spørsmålet som aldri får noe klart svar: Hvem hadde egentlig ansvaret da det gjaldt?

Som kommunedirektør i en av landets mest sårbare regioner har jeg ansvar for å sikre at beredskapen faktisk virker, ikke bare på papiret.