Tett naboskap i øst

For åtte år siden ble siste rest av gruvevirksomheten lagt ned. Nå har Kirkenes-samfunnet vendt nesa østover. Nye butikker dukker opp, og unge krefter satser friskt. Russland er den store naboen som kan redde kommunen helt øst i Finnmark.

I dag bor mellom 700 og 800 russere i Sør-Varanger kommune. I tillegg bruker flere tusen russiske sjøfolk Kirkenes som havn. Her får de proviant og drivstoff, og båtene bytter mannskap. Bedrifter etablerer seg på begge sider av grensen, og servicenæringen i Kirkenes tiltrekker seg russiske kunder.

En undersøkelse Barentssekretariatet har gjort i Murmansk og Petchenga-dalen, rett over grensa fra Sør-Varanger, viser at 80 prosent av de spurte ville reist mer til Norge, dersom det var enklere å få visum. Og 80 prosent av disse ville da ha shopping som sitt hovedmål med Kirkenes-besøket. Dette til tross for at Russland regnes som et lavkostland.

Det motsatte Strømstad

- I Finnmark bor det 73.000 mennesker. 10 prosent av befolkningen på Kola-halvøya, det vil si 90.000 personer, har større kjøpekraft enn en gjennomsnittsnordmann. Kjøpekraften i Russland har gått rett i været, sier Thomas Nilsen på Barentssekretariatet.

Han er ikke i tvil om at russerne representerer et enormt marked, og for dette markedet har Kirkenes en unik beliggenhet. Fra den eneste grenseovergangen mellom Norge og Russland er det 15 kilometer til sentrum av Kirkenes.

Dette markedet har blant andre Marit Figenschou sett. Hun har flyttet hjem til Sør-Varanger etter flere år i Oslo og kjøpt sin egen butikk. Nå skal hun leve av å selge moteklær - til nordmenn og til russere.

- Kirkenes har ikke noe oppland på denne siden av grensen, så det er klart Russland er viktig, sier Figenschou, og legger ikke skjul på at nærheten til Russland er en av grunnene til at hun tør å satse på butikkdrift i hjembyen.

- Kirkenes kan utvikle seg til det motsatte Strømstad, sier Thomas Nilsen.

Han trekker også fram betydningen olje- og gassvirksomhet i Barentshavet vil få for Kirkenes-samfunnet.

- Med en endret geopolitisk situasjon vil Kirkenes, som er regnet som en utkant i Norge, bli den sentrale periferi i Europa, mener Nilsen.

En oase for sjømenn

Foreløpig er det liten trafikk i forbindelse med olje- og gassvirksomhet. Men likevel ligger det flere titall russiske skip til havn i Kirkenes til enhver tid. Nå har mannskapene fått sitt eget sted å koble av. På velferdssenteret for sjøfolk er det denne torsdagen rundt 30 russiske fiskere innom. Tre ettermiddager i uka tilbyr daglig leder Simon Tivilov sjømennene en avkobling fra evig maskindur og vugging fra sjøen. Her er det PlayStation, biljard, bordtennis, TV, video og russiske aviser. Det serveres kaffe, te og litt mat.

Senteret åpnet i ny drakt før jul i fjor. De siste årene har det vært et varierende velferdstilbud til de russiske sjøfolkene. De har blant annet hatt en sjømannskirke i menigheten Betanias hus. Men nå har de fått sitt eget bygg.

Kommunen lar velferdssenteret få bruke et hus ved havna gratis, og den har også gitt 150.000 kroner i oppstartsmidler. Tivilov håper tilbudet skal bli permanent, blant annet ved hjelp av penger fra dem som driver næring i havneområdet og tjener penger på de russiske båtene. Foreløpig er senteret etablert som en seks måneders prøveordning.

- Uten velferdssenteret hadde jeg kjedet meg i hjel, sier Micha Sagaydoak (23).

Han er fra Murmansk og fiskebåten han jobber på har ligget til reparasjon på skipsverftet Kimek i Kirkenes i to måneder. Sagaydoak har ikke vært hjemme i Murmansk på mange måneder, og dagene blir lange. Han er innom velferdssenteret hver gang det er åpent. I tillegg er han av og til på diskotek. Så handler han litt, mest på Sparkjøp.

- Kvaliteten er bedre her, men prisene er bedre i Murmansk, sier Sagaydoak, og viser fram den nye jakken han har kjøpt.

Billigbutikken Sparkjøp etablerte seg i Kirkenes i oktober i fjor. Daglig leder Dennis Daic anslår at halvparten av kunder er russere, men tall Sør-Varanger avis har hentet inn, viser nedgang i antall russiske handlende. Men det er likevel russere på butikken hver eneste dag.

- De er her rundt halv tolv. Og mange kommer også om ettermiddagen, forteller Albina Johansen.

Hun er fra Murmansk, men har bodd i Kirkenes de siste fem og et halvt årene. Hun er en av sju russiske ansatte på Sparkjøp.

- Det er for mange butikker i Kirkenes, dersom det bare var nordmenn som handlet, mener Johansen.

Hun har giftet seg med en nordmann og trives godt i Kirkenes.

- Jeg vil ha et rolig liv, og det er snille folk her, sier hun.

Lille Murmansk

I forhold til Murmansk, med i overkant av 350.000 innbyggere, er Kirkenes med 9.500 innbyggere i hele kommunen, bare en landsby. Og Kirkenes er i ferd med å bli en russisk by i Norge. Tilnavnet «Lille Murmansk» har ikke kommet uten grunn. Og sjøfolkenes oppfatning av Kirkenes understreker kallenavnet.

- Overalt er det jo flere russere enn nordmenn, sier Micha Sagaydoak.

Han får av og til en følelse av at han er i Murmansk, når han er i Kirkenes. Han merker heller ingen rasisme.

- Nå er russerne og Russland en mulighet, ikke et problem, sier Thomas Nilsen.

Han tror de siste 10-15 årene har vært en tilvenningsperiode for folk i Sør-Varanger. Prostitusjonsstempelet er borte, og i løpet av de årene som har gått, har befolkningen på begge sider av grensen utviklet et gjensidig samarbeid.

Barentssekretariatet i Kirkenes er eid av de tre nordligste fylkeskommunene og er et kompetansesenter for utvikling av samarbeidet mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland. Det finansierer norsk-russiske prosjekter.

«Folk-til-folk»-samarbeid har vært en prioritert oppgave. Siden 1993 har Barentssekretariatet gitt penger til 2.000 prosjekter. Og de har aldri opplevd så stor søknadsmengde som nå. Nilsen tror samarbeidsprosjekter styrker den felles forståelsen over grensen, noe som også er viktig å ha i bunn, når mer formelle kontakter og etableringer skal gjøres.

Knutepunkt

Også Sør-Varanger kommune har etablert et nært samarbeid over grensa, som for 15 år siden var mer eller mindre lukket. De har en vennskapskommune og samarbeid med skoler og kulturinstitusjoner. Kommunen bruker ressurser på holdningsskapende arbeid og ønsker russere velkommen som innbyggere og ansatte.

- Russerne redder oss for andre gang, sier varaordfører Cecilie Hansen.

Første gang var under andre verdenskrig, da russerne kom over grensa og befridde Sør-Varanger fra tyskerne. Hansen mener handelen med Russland har betydd mye for kommunen, og spesielt for servicenæringen, de siste årene. Hun tror Sør-Varanger har lyktes i sin satsing mot Russland blant annet på grunn av et utstrakt folk-til-folk-samarbeid.

- Uten å kjenne til kultur, historie og systemet kommer man ingen vei, sier hun.

Hansen savner en anerkjennelse fra nasjonale myndigheter av den kompetansen som finnes i kommunen nettopp på samhandlingen mellom folk.

- Det arbeidet som har vært gjort for å få til samarbeid over grensa, står det stor respekt av, mener hun - og tror at Sør-Varanger i framtida vil bli et enda viktigere veikryss mellom Norge og naboen i øst.