Mosekråkene slår ut vingene

Med liv og lyst kaster politikerne seg ut i usakligheter og digresjoner, i en diskusjon om etablering av asylmottak. Det er spill, lek og rollebytte i Moss bystyre.

– Dere er et kommunestyre med fire partier. Japartiet, Neipartiet, Tvisyntes fellesliste og Pragmatikerpartiet. Dere har fått et brev fra Utlendingsdirektoratet med forespørsel om å ta imot flyktninger. De skriver riktignok også at samme hva kommunen svarer, så vil bygda få et asylmottak. Saken skal opp i kommunestyret. Underveis vil dere få nye beskjeder. Når som helst kan vi også gå inn å snu spillet, og gi dere nye roller.

Rådgiver Ellen Wibe i konsulentfirmaet Konsensus setter det hele i gang. Dette er del i et todagers seminar hvor bystyret skal få impulser og ideer til den landsomfattende kampanjen for å fornye lokaldemokratiet. Gjennom rollespill skal man se på seg selv med nye øyne og kanskje også møte seg selv i døra.

Bystyret deles i to grupper. SV’ere havner i Neipartiet og argumenterer med innlevelse mot mottak. FrP’ere og andre skeptikere må forsvare et fargerikt fellesskap og bruk av offentlige ressurser til andre enn bygdas innbyggere.

Men én ting ser det ut som de er enige om enten det er lek eller alvor: Staten må betale hele moroa.

Men straks er debatten i gang. På gruppa hvor Høyre-politiker og revyskuespiller Brede Bøe er blitt ordfører, er man i full gang med å finne lokalisering. Bøes svoger har en campingplass som er godt egnet, mener hans gruppe, som selvfølgelig straks blir beskyldt for gi fordeler til familiemedlemmer.

– Vel, sier ordfører Bøe. – En svoger er vel knapt for familiemedlem å regne. Dessuten vet jo alle at han er en gnien kar.

Og Ulf Leirstein fra Pragmatikergruppa til Bøe argumenterer:

– Jeg synes vi skal gå for at svogeren til Bøe får dette mottaket. Han har jo lånt penger av oss alle, og på den måten kan vi jo få dem igjen.

Det knegges rundt bordet.

Den andre gruppa er dypt inne i en diskusjon om hvilke frivillige organisasjoner som skal være med og ta imot flyktningene. Det er strid om Ammehjelpen. Men vektige argumenter føres til torgs, og Ammehjelpen blir med i velkomstkomiteen.

Så skifter rollene. En del av representantene blir vanlige borgere som skal stille politikerne til veggs på et folkemøte. Naboer av asylmottaket møter fram; bønder, skoleelever, gamle engstelige damer, kommunelegen og ligningssjefen. En underlig allianse av lokalavisjournalisten og gruppelederne for Høyre og Arbeiderpartiet dannes. Nå er de vanlige borgere, og de er sinte på politikerne.

– Jeg trodde dette folkemøtet var for at vi vanlige borgere skulle bli hørt, ikke omvendt. Kan ikke politikerne fatte seg i korthet, buldrer John-Erik Eriksen, som til vanlig leder Høyre-gruppa.

– Og det sier du, får han klart til svar fra politiske motstandere som har hørt Eriksens innlegg i bystyret mang en gang.

Midt under møtet kommer Ettermiddagsposten med nyheten om at Utlendingsdirektoratet har bestemt at bygda skal ha mottak. Avisa har også intervjuet alle parter i saken og ligger et hestehode foran politikerne i informasjonskampen. Det blir antydet at da er jo løpet kjørt og meningen med folkemøtet litt borte.

– Unnskyld meg, herr ordfører. Men er det slik at pressen skal legge premissene for folkemøtet? Vi vet jo hvor uetterrettelig den er, sier bonden, og ellers journalist i Moss Avis, Helge Warberg Knoll.

Rollespillet er over, det er tid for oppsummering og diskusjon. – Var det nyttig? spør Ellen Wibe.

Representantene synes i hvert fall de har hatt det moro sammen, men noen tankekors er også kommet opp.

– Vi tok for gitt at vi skulle være uenige med politikerne og behandla dem som skitt. Men vi mente de skulle behandle oss med respekt, sier KrF-po litiker Arne Stylegar om sin opplevelse som borger på folkemøte.

Andre har full forståelse for at borgerne ble sinte på politikerne.

– Jeg fikk i hvert fall forståelse for hvor irriterende det er å sitte på et slikt møte og ha noe på hjertet, mens politikerne bare snakker og snakker om sitt, sier Eriksen.

– Det er ikke rart en blir irritert. Disse politikerne snakket jo veldig mye og hadde lite å komme med, mener SVs talskvinne.

– Jeg synes det var kjempemoro. En får tanker og ideer om hvordan folk oppfatter oss. På folkemøtet var jeg enslig lavlønt arbeider, og jeg fikk den oppfatningen at politikerne møtte med veldig forutinntatte meninger. Sånn blir det kanskje når en skal representere partier og partiprogrammer, sier Ulf Leirsten.

– Jeg synes politikerne var veldig engasjerte. Vi har også fått med oss noen nye som står på listene til valget. Et poeng er også å vise dem at lokalpolitikk kan være gøy, sier ordfører Gretha Kant.

Langs benkeradene har rådmann Kirsten Tegle Bryne hatt observatørstatus, på samme måte som hun pleier på bystyremøtene. Og til tross for argumenter som ikke henger på greip, gapskratt og tirader av usakligheter synes ikke rådmannen at dette var spesielt ille.

– Dette er ikke noen konsensusforsamling. De er faktisk tøffere mot hverandre til vanlig, smiler hun.