Vi trenger færre store ord og mer praktisk krisearbeid

Det brenner på det lokale sykehjemmet, bilen som frakter gass eksploderer på riksvei 134 rett ved barneskolen, et kvikkleireskred tar med seg en rekke privatboliger, inkludert brannstasjonen.

Diskusjoner om flytting på grunn av usikker grunn har ikke endt i konkrete tiltak.

Et hybridangrep fra øst har tatt ut strøm og ekom.

Damanlegget er hacket, og det er spor etter store mengder tarmbakterier i kommunens drikkevann. Det snakkes om sabotasje.

En kritisk hendelse skjer alltid i en kommune. Det er vår førstelinje ved hybride angrep. Hvorfor i all verden gjør vi ikke da Kommune-Norge i bedre stand til krisehåndtering?

Totalforsvarsåret 2026 skal være vårt felles krafttak. Likevel sitter kommuneledelsen og klør seg i hodet: Hva betyr dette for oss, og hvordan skal vi – helt konkret – bli bedre rigget om krisen rammer vår kommune?

Det lages veiledere og øvingsopplegg. DSB sine folk reiser rundt med kurs for kommuneledelsen. Mye her er bra.

Men det finnes kommuner som mener de kun får presentert et teoretisk, overordnet opplegg, med lite hjelp til å få reell fart på beredskapsarbeidet. De er like kloke når DSB reiser hjem. Dersom dette stemmer, er det ikke godt nok!

Beredskapsfaget må gjøres anvendbart hvis det skal ha noen reell verdi. Det er fint å kjenne til prinsipper om samvirke etc. Men om en turistbuss ruller ned fjellskrenten i vår kommune neste dag: Hva gjør vi, og hvem konkret samhandler vi med? Hva er vårt ansvar, og hva er ikke vårt ansvar?

Kriseledelse koker ned til klarhet i hvem som gjør hva med hvilke ressurser, til hvilken tid og med hvilket ansvar og mandat.

Erfaringsmessig kan vi ikke få terpet nok på rolleforståelse. Hvor starter og slutter vårt ansvar? Både innad i egen beredskapsorganisasjon og når det gjelder eksterne samvirkeaktører er det mye å hente på en oppgang i fredstid.

Undertegnede har selv vært mye rundt i kommunene i Norge, da gjerne ved interkommunale samlinger hvor kommunene lærer av hverandre og utveksler erfaringer. Vi har kjørt praktisk læring, basert på fersk erfaring og DSBs veiledere. Vi gjør det enkelt og umiddelbart anvendbart.

Vi jobber med planverk, tavler for proaktiv stabsmetodikk, skrivebordsøvelser med eller uten elektroniske kriseverktøy, samt funksjonstrening for innsatsledere/tavleførere/loggere eller talspersoner.

Og vi terper på hvordan vi sikrer en felles situasjonsforståelse blant alle dem som skal bidra i håndteringen, og hvordan vi får informasjonsflyten til å bli rask og presis. Den er avgjørende for å redde liv eller å få innbyggerne til å gjøre egne tiltak.

Forstå meg rett; det er ikke slik at alt dette er utelatt når det jobbes i dag. Det er mye godt arbeid i gang. Mange dedikerte aktører bidrar til læring.

Også på fylkesnivå finnes det svært gode pådrivere. Noen kommuner er superdyktige, andre har dessverre urealistisk tro på egne evner. Enkelte er usikre, men ydmyke – og vil lære. Dette spriket i kompetanse skremmer meg – veldig.

Det settes av minimale kommunale ressurser til viktige funksjoner som beredskapskoordinatorer. Dette er ofte ildsjeler som klorer seg fast på tross av motstand og stusslige ressurser til rådighet. De skiftes ofte ut på grunn av slitasje. Da går mye erfaring og nettverksbygging fløyten.

Hvis man virkelig vil noe med Totalforsvarsåret 2026, må det sluses ressurser og midler dit kompetansen trengs – før det smeller.

Kommunene er nå bedt om å kartlegge alle tilgjengelige ressurser om det blir krig.

Men vel så viktig er det fra nasjonalt hold å gi tilstrekkelig støtte og ressurser – i tide – og ikke minst la kommunene trene riktig og få hjelp til det praktiske.

ROS-analyser (risiko- og sårbarhetsanalyse) er viktig for forståelse av fare. Men om man ikke også lager en god operasjonell beredskapsplan som er dimensjonert for våre risikoer, er vi like langt.

Min klare opplevelse av behov i kommunene akkurat nå, er mindre store ord og teori og mer praktisk læring med øvelser som gir trygghet og mestring.

La oss ikke glippe nå, når det gjelder som mest. Ikke la Totalforsvarsåret bli en forsømt mulighet!