Regningen kan ikke sendes til innbyggerne alene

Samtidig som kommuneøkonomien står i knestående, står kommunene foran en ny bølge av massive investeringer i vann- og avløpssystemene. I Arendal alene kan behovet komme opp mot 1 milliard kroner.

Bakgrunnen er sammensatt. Norge har et betydelig etterslep i vann- og avløpsinfrastrukturen. Samtidig kommer nye og strengere miljøkrav, blant annet fra EU, særlig knyttet til nitrogenrensing.

Mange av dagens renseanlegg er ikke bygget for disse kravene. Det betyr store oppgraderinger eller helt nye anlegg i årene som kommer. Dette er nødvendige miljøtiltak. Ingen bestrider det. Men spørsmålet er hvordan de skal gjennomføres, og hvem som skal betale.

Når slike investeringer finansieres gjennom selvkost, betyr det i praksis at regningen sendes direkte til innbyggerne gjennom økte gebyrer.

Når investeringene er på hundrevis av millioner – enkelte steder opp mot milliardnivå – snakker vi ikke om små justeringer. Da snakker vi om kraftige økninger i folks hverdagsutgifter.

Samtidig er kommuneøkonomien allerede under et enormt press. Kommuner over hele landet kutter i tjenester, strammer inn tilbud og utsetter nødvendige investeringer. Det er bakgrunnen for kommuneopprøret.

Kommunene er selve grunnmuren i velferdsstaten. Det er her folk møter barnehagen, skolen, eldreomsorgen, helsetjenestene og de lokale fellesskapene. Når kommuneøkonomien svekkes, rammer det direkte i folks hverdag.

Jeg er ikke mest bekymret for kommuner som havner på Robek. Jeg er mer bekymret for kommuner som gjør store innhogg i velferden for å holde budsjettene i balanse.

Når tjenester bygges ned for å få økonomien til å gå opp, flyttes kostnadene ofte bare over på innbyggerne – gjennom dårligere tjenester, høyere gebyrer eller større belastning på familier og frivillighet.

Staten kan ikke gå baklengs inn i framtiden. Vi vet at klima- og miljøkravene vil bli strengere. Vi vet at infrastrukturen må oppgraderes. Og vi vet at kommunene ikke har økonomisk bærekraft til å bære dette alene.

Derfor blir arbeidet til både skattekommisjonen og kommunekommisjonen avgjørende. Skal vi klare å finansiere velferden i framtiden, samtidig som vi gjennomfører den grønne omstillingen, må både skattesystemet og kommunenes inntektsgrunnlag rustes for nye tider.

Skal vi fortsatt ha en velferdsstat der folk yter etter evne og får etter behov, må vi også sikre den økonomiske bærekraften. Velferden vår finansieres av verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet. Derfor må klimapolitikk, næringspolitikk og fordelingspolitikk henge sammen.

Vi trenger nye arbeidsplasser som både kutter utslipp og bidrar til å finansiere velferden. Samtidig må omstillingen oppleves rettferdig. Skal folk stille seg bak den grønne omstillingen, må den gjennomføres sosialt rettferdig og med innbyggerne på laget.

Hvis folk opplever at regningen sendes til dem, samtidig som grunnleggende tjenester kuttes, svekkes tilliten.

Motstanden mot ny grønn industri øker, og mye av den politiske debatten handler mer om hva vi ikke kan få til enn om hva vi faktisk må få til.

Ta batteridebatten. Den reduseres ofte til spørsmålet om vi kan konkurrere med Kina om bilbatterier. Men batterier handler om langt mer enn det. De handler om energilagring – om å kunne lagre strøm fra sol, vind og andre energikilder og bygge robuste energisystemer i en mer urolig verden.

I en tid med økende geopolitisk uro kan vi ikke basere oss på at alt vi trenger skal produseres et annet sted. Vi trenger industri, teknologi og kompetanse på norsk jord. Vi trenger arbeidsplasser som både bidrar til klimakutt og finansierer velferden vår.

Hvis vi samtidig svekker kommuneøkonomien, kutter i velferdstjenester og skaper motstand mot nye grønne næringer, får vi en farlig utvikling: Folk mister tilliten til både omstillingen og fellesskapet. Da lykkes vi verken med klimakuttene, industrien eller velferdsstaten.

Skal vi lykkes med den grønne omstillingen, må den oppleves rettferdig. Skal vi bevare velferdsstaten, må vi ha arbeidsplasser som finansierer den. Og skal vi beholde tilliten i samfunnet vårt, kan ikke regningen sendes til innbyggerne alene.