Omstilling og gjennomføring forutsetter lovforståelse

Takk til Heidi Eidskrem for et viktig innlegg i Kommunal Rapport 24. juni om at omstilling handler om gjennomføring, ikke kunnskap. 

Jeg deler virkelighetsbeskrivelsen, men vil legge til en dimensjon som ligger under flere av de gjennomføringsutfordringene hun peker på: mangelfull lovforståelse, både hos folkevalgte og i administrasjonen.

Eidskrem skriver at dette ikke er en kunnskapsutfordring, men en gjennomføringsutfordring. 

Min erfaring fra kommunal helse- og omsorgssektor gjennom snart 25 år er at de to henger tettere sammen enn vi liker å innrømme. 

Når lovverket ikke sitter, blir omstillingen utrygg, vedtakene uforutsigbare, og tjenestene preges av overforsiktighet eller feilbruk av det handlingsrommet kommunen faktisk har. 

Og handlingsrommet er større enn mange tror: kommunen er forpliktet til å yte forsvarlige tjenester, ikke nødvendigvis optimale. Det er nettopp i dette rommet de reelle prioriteringene gjøres, og det er her juridisk kompetanse blir avgjørende.

Omstilling handler om gjennomføring, ikke kunnskap

Omstilling er ikke et spørsmål om intensjon, men om evne til å stå i krevende beslutninger – over tid.

Politiske vedtak om tjenestenivå fattes ofte uten god nok kjennskap til rettighetslovgivningen. Når budsjettet senere møter pasient- og brukerrettighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven eller forvaltningsloven, er det ikke nødvendigvis jussen som vinner i praksis.

Ofte er det budsjettet som vinner, og kommunen som tar risikoen for et lovbrudd. Begge deler betyr at omstillingen mister retning.

Ledere og saksbehandlere kjenner ikke handlingsrommet godt nok. Resultatet blir enten å gi mer enn loven krever av usikkerhet, eller å avslå det innbyggerne faktisk har krav på. 

Tverrfaglig samhandling forutsetter den samme juridiske tryggheten. Taushetsplikt, samtykke og opplysningsplikt stopper ellers samarbeidet før det starter, enten det gjelder psykisk helse for barn og unge mot BUP, fastlegene mot kommunen, eller brannvesenet i møte med sårbare grupper.

Tvang og inngripende tiltak er et eget kompetanseområde. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A, beslutningskompetanse og BPA er felt der manglende kunnskap gir svikt i rettssikkerheten for innbyggerne og uforholdsmessig ressursbruk for kommunen.

Manglende lovforståelse slår ut begge veier. Et eksempel fra egen praksis: En bruker med omfattende helsehjelpsbehov fikk BPA-vedtak som inkluderte oppgaver av spesialisthelsetjenestekarakter, samt helsehjelp som forutsetter helsefaglig kompetanse. 

Assistentene utførte oppgaver de verken hadde opplæring eller forsvarlig veiledning til å håndtere. Timetallet var høyt nettopp fordi vedtaket inkluderte oppgaver som verken skulle ligget i BPA-ordningen eller i kommunens ansvar. 

Forsvarlighetskravet ble utfordret begge veier: brukeren fikk ikke riktig kompetanse på helsehjelpen, og kommunen betalte for tjenester den ikke skulle ytt. 

Saken illustrerer at manglende juridisk avklaring av hva BPA kan og skal inneholde, gir både dårligere kvalitet og høyere kostnad.

Dette er også en skjult kostnadsdriver. Klagesaker, omgjøringer hos statsforvalteren, tilsynssaker og tjenester gitt utover det loven krever, binder ressurser som kunne vært brukt på selve omstillingen. 

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten forutsetter at vi kjenner rammene godt nok til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere forsvarlig. Det forutsetter jusskompetanse på litt mer enn et grunnleggende nivå hos dem som leder.

Når vi snakker om investering i kompetanse, ledelse og samhandling som forutsetning for omstilling, må lovforståelse derfor være en uttalt del av grunnmuren. Ikke som teknisk detalj, men som en forutsetning for at politiske vedtak lar seg gjennomføre, og for at innbyggerne får det de har krav på, verken mer eller mindre. 

Konkret betyr det jevnlig juridisk kompetansepåfyll for folkevalgte, ledere og saksbehandlere. Ikke som engangskurs, men som en fast del av hvordan kommunen ruster seg for omstilling.

Eidskrem avslutter med at laget må trekke i samme retning. Det er jeg enig i. Men laget trekker bare i samme retning hvis alle kjenner reglene spillet spilles etter.

Synspunktene i innlegget er forfatterens egne.