Annonse
Debatt
Heltid må lønne seg
Norge trenger flere i arbeid og flest mulig i hele stillinger. Det har vært en felles ambisjon for partene i arbeidslivet. Derfor advarer vi mot å endre reglene på en måte som kan gjøre deltid mer attraktivt enn heltid.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Hvilket system inkluderer flest mulig i arbeidslivet, stimulerer flere til å velge heltid og sikrer bemanning når behovet er der?
Arbeidstakersiden har valgt å flytte dialogen fra møterom til rettssaler.
Vi i KS er forundret over at disse helt sentrale utfordringene ikke har en mer framtredende plass i debatten om merarbeid og overtidsbetaling.
Dagens norske system skiller mellom merarbeid og overtid. Modellen er forankret i norsk lov, tariffavtaler og langvarig praksis.
Norske kommuner og fylkeskommuner har innrettet seg etter reglene staten har fastsatt og partene har forhandlet fram. Det er ingen tvil om hvem sitt ansvar det er å sørge for at norske lover og regler er i tråd med våre overnasjonale forpliktelser. Det er staten.
Når EU-domstolen de siste årene har korrigert sin egen praksis, oppstår naturligvis spørsmålet om dette er en praksis Norge er forpliktet til å innrette seg etter.
Fagforeningene har valgt å løfte dette spørsmålet inn for norske domstoler. Rettskraftige dommer foreligger ikke, og dermed har vi heller ikke grunnlag for å si at den norske rettstilstanden er avklart.
I den norske modellen er vanlig praksis at arbeidslivsspørsmål diskuteres, utvikles og avklares i trepartssamarbeidet. Det har tjent oss vel i alle år, både som aktører og som nasjon. Den norske modellen gir oss et arbeidsliv med lavt konfliktnivå, og et regelsett som er bredt forankret i det norske samfunnet.
Arbeidstakersiden har valgt å gå utenom denne modellen, saksøkt arbeidsgiverne, og flyttet dialogen fra møterom til rettssaler. Det er deres fulle rett, men da må man også akseptere at ikke noe er avklart før vi har rettskraftige norske dommer.
Utfallet av domstolsbehandlingen lar seg ikke forskuttere, men en samlet norsk arbeidsgiverside mener at dagens system kan og bør opprettholdes. Dersom en rettskraftig dom skulle tilsi annet, vil en konstruksjon av et nytt helhetlig arbeidstidssystem tvinge seg fram.
Hvis innslagspunktet for overtidskompensasjon flyttes, endres et bærende element i måten vi stimulerer til heltid på. Dagens system er finmasket, og et resultat av avveining mellom ulike hensyn. En balanse mellom ulike interesser.
En isolert endring vil forrykke balansen i systemet.
Dagens system fungerer godt. En fersk Fafo-rapport viser en tydelig utvikling i kommunesektoren.
Heltidsandelen har økt fra 52 til 61 prosent på ti år, samtidig som sektoren har vokst. Blant turnusansatte i pleie- og omsorgstjenestene har heltidsandelen økt fra under 20 til nærmere 35 prosent. I barnehagene har den økt fra 45 til nær 60 prosent.
I kommunesektoren har altså arbeidsgiverne rekruttert og organisert stadig mer av arbeidskraften gjennom større stillinger.
Dette betyr ikke at vi er i mål. Deltid er fortsatt utbredt i deler av sektoren. Mye av den er både ønsket og ønskelig, men samtidig anslår Fafo at omtrent én av fire deltidsansatte jobber såkalt ufrivillig deltid. Vi skal fortsette å jobbe for å kunne tilby disse medarbeiderne utvidet stilling. Det må vi klare.
Men vi må klare mer. Vi skal også sikre tjenester som er tilgjengelige og bemannet når innbyggerne trenger dem – uavhengig av klokkeslett eller ukedag, og vi skal sikre et forsvarlig og helsefremmende arbeidsmiljø for de ansatte. Da får vi folk til å stå lengre i jobb. Det trenger vi også.
Samtidig viser forskningen at kommunesektoren er en inkluderingsmaskin i norsk arbeidsliv. Det er helt åpenbart at deltid er helt nødvendig for å kunne inkludere flest mulig.
21 prosent av de deltidsansatte kombinerer arbeidet med utdanning og 33 prosent mottar trygdeytelser ved siden av jobben. Vi trenger alle disse i vår sektor. Som det heter i Fafo-rapporten: Deltidsarbeid er for mange « … en tilpasning til ulike livsfaser hvor man har forbigående eller varig redusert arbeidsevne.»
Kommunesektoren skal med andre ord lykkes med to oppgaver samtidig: Vi skal fortsette utviklingen mot flere hele og store stillinger, og vi skal gi plass til mennesker som kan bidra, men ikke i full stilling. Et godt arbeidstidssystem må gi rom for begge deler.
En ny balanse i et nytt system vil kunne få uønskede effekter. Økt innleie vil kunne være en slik effekt. Også den praktiske fleksibiliteten kan bli påvirket.
I dag kan ansatte mange steder i vår sektor bytte vakter for å tilpasse arbeidstiden til familie, fritid og andre behov. En fleksibilitet mange ansatte setter høyt. Men dersom samme vakt får ulik kostnad avhengig av stillingsstørrelsen til den som overtar den, blir ordningen mer krevende å administrere.
Problemet blir at kostnaden kan variere med hvem som tar vakten, og at arbeidsgiver derfor ikke uten videre kan la vaktbytter skje uten forhåndskontroll.
En tilsynelatende enkel betalingsregel kan dermed gi et mer rigid system i praksis. Dette bør mane til varsomhet før ett bærende element endres uten at helheten er utredet.
Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng har varslet at hun vil ta et større ansvar for å komme nærmere en konklusjon. Det er bra.
Dersom Stenseng ønsker å se på alternativer til dagens system, er det avgjørende at vi ser på den helhetlige arbeidstidsreguleringen.
Den norske modellen er faktisk ganske genial: Den stimulerer til at heltid må lønne seg, den gir plass i arbeidslivet til de som ikke kan eller vil jobbe heltid, og bidrar til å fylle bemanningsbehovet.
Vi sliter med å se hvordan modellen kan bli bedre av å gjøre det mer lønnsomt å jobbe deltid – uten at det får følger for andre opparbeidede rettigheter.
