Når mestring blir normen for god omsorg

Det spørsmålet oppleves særlig aktuelt i år, når Forskningsdagene setter tillit som tema. Tillit handler ikke bare om kvaliteten på tjenestene vi mottar. Det handler også om hvilke forestillinger om omsorg, ansvar og menneskeverd som ligger til grunn for tjenestene samfunnet bygger på. Ikke minst i en tid med aldrende befolkning og økonomisk press i kommunene.

I en publisert begrepsanalyse undersøkte jeg hvordan hverdagsmestring har utviklet seg i sentrale helsepolitiske styringsdokumenter.

Begrepsanalysen viste hvordan hverdagsmestring samlet i seg begreper som forebygging, rehabilitering, aktiv omsorg og brukermedvirkning, og utviklet seg til et overordnet begrep for hvordan framtidens helse- og omsorgstjenester skal forstås. 

Analysen undersøkte ikke kommunal praksis, men hvordan styringsdokumenter legger premissene for hva som forstås som god omsorg. 

Når ett begrep får en dominerende posisjon, blir det også vanskeligere å få øye på det som faller utenfor begrepets logikk. Når mestring blir normen for god omsorg, risikerer mennesker som ikke har forutsetninger for å mestre, å bli mindre synlige i forståelsen av hvem tjenestene er til for.

I styringsdokumentene beskrives utviklingen som en overgang fra helsepersonell som «hjelpere som overtar oppgaver» til «veiledere som tilrettelegger for egenomsorg og mestring». 

Det er et ideal det er lett å slutte seg til. De fleste ønsker å leve selvstendig så lenge som mulig, og spørsmålet «hva er viktig for deg?» minner oss om at pasientens egne verdier og ønsker skal telle.

Problemet oppstår når hverdagsmestring blir både mål for pasienten, tankesett for helsepersonell og prinsipp for organisering av tjenestene. Da slutter begrepet å være ett verktøy blant flere. Det blir normen for hva som regnes som god omsorg.

Sykepleieteoretikeren Kari Martinsen har i flere tiår minnet oss om at omsorg ikke bare handler om å fremme selvstendighet. Omsorg handler også om å ivareta mennesker når selvstendighet ikke lenger er mulig, om sårbarhet, avhengighet og det å motta hjelp. Dette er ikke et argument mot mestring, men en påminnelse om at omsorg rommer mer enn muligheten til å klare seg selv.

Debatt

Kommunene må slutte å vente på flere hender

I styringsdokumentene beskrives framtidens eldre i stor grad som ressurssterke, aktive og deltakende, med potensial for rehabilitering og egenomsorg. 

Ett dokument slår fast at tradisjonelle tiltak er «i for liten grad rettet mot rehabilitering, mestring og egenomsorg». Men hva med mennesker med alvorlig demens, omfattende funksjonstap eller sykdom som gjør rehabilitering urealistisk? 

Jeg mener ikke at disse gruppene er fraværende fra dokumentene. Men de får mindre oppmerksomhet enn de mestrende og ressurssterke.

Språk former hvordan vi tenker, og styringsbegreper blir sjelden bare ord.

Når kommuner må prioritere under press, kan slike begreper, som hverdagsmestring, påvirke hvilke tjenester som prioriteres, hvilke vurderinger som gjøres, og hvilket tankesett som verdsettes. 

At dette perspektivet også preger hvordan tjenestene forstås, ser vi i flere kommuner, hvor tjenesteområdet er omdøpt fra «helse og omsorg» til «helse og mestring». 

Når mestring styrer hva som regnes som god omsorg, risikerer den som ikke kan mestre å bli stående igjen med en tjeneste som oppleves som nest best, selv om behovet er like stort.

Spørsmålet dreier seg dermed ikke kun om helsepolitikk. Det er et spørsmål om hva vi egentlig har tillit til når vi sier at vi har tillit til velferdsstaten. 

Er det tillit til at tjenestene hjelper oss å mestre? Eller tillit til at vi blir møtt med omsorg også når mestring ikke lenger er mulig? Dersom retten til hjelp i økende grad avhenger av evnen til å mestre, utfordres selve grunnlaget for tilliten: vissheten om at vi får hjelp også når vi ikke klarer oss selv.

Jeg tror svaret må være begge deler. Men balansen er forskjøvet. Hverdagsmestring har gitt viktige korrektiver til en tjeneste som tidvis har gjort mennesker unødvendig passive, og fortjener ære for det. Men når mestring gjennomsyrer mål, tankesett og organisering, bør vi spørre hva som skjer med dem det ikke er skrevet for.

Kommentar

Kommunene utfordrer Riksrevisjonens eldrekritikk

Et tjenestetilbud bygget rundt normen om mestring må aktivt verne om plassen til dem som ikke mestrer. Ikke som et unntak, men som en likeverdig del av omsorgsoppdraget. For tillit handler ikke bare om å få hjelp til å mestre livet. Den handler også om tryggheten i å bli ivaretatt når vi ikke lenger kan mestre det på egen hånd.

Innlegget bygger på forskningsartikkelen «Fremtidens helse- og omsorgstjenester fra et hverdagsmestringsperspektiv – en begrepsanalyse av hverdagsmestring i politiske dokumenter», skrevet av Marianne Hauan, Kari Kvigne og Johanne Alteren.